Naturtilstanden er krig. Alles kamp mot alle. Så i naturen er det ingen nåde. Der er det bare å skjerpe seg. Alle mislykka strategier blir mat for andre.
Men så kommer menneskene. Enter the human being.
Som kaller seg selv gud. Eller, for skams skyld, så omtaler de ham som «han». Og peker opp i himmelen. Men han ligner fryktelig mye på dem sjøl…
«Han» har så klart egne regler for oss. Enn for dyrene. Merkelig det der…
Men tilbake til saken. I naturen slåss alle. Mot alle. Men vi menneskene lager «safe zones». Vi lager velferdsstater. Og nå har vi gått lenger. Nå forbyr vi alt som kan være vondt og vanskelig. Så vi får en generasjon av pyser. Men hva er problemet med dette?
Problemet med dette er at våre fiender kanskje ikke er pyser. Hadde vi levd i den frie naturen hadde vi blitt spist nå. Men vi lever som «mennesker». Med «menneskerettigheter» og FN og NATO og Gud vet hva. Javel. Ok. En stund. For hvor lenge? Hvilke garantier har vi?
De som vil ha landet vårt er kanskje ikke pyser. De er kanskje ganske tøffe. Så hvis det blir krig vil de norske si: Nei takk! Det passer ikke. Jeg forlanger en hyggelig og hensynsfull krig.
Vet du hvorfor soldater får en grusom trening? Fordi fienden kanskje er grusom!
I naturen er det kamp. Så det er ingen kjære mor. Barn læres opp til å slåss og å lete etter maten.
Blant menneskene skal vi ta mer og mer hensyn. #metoo og psykisk helsevern. Angst har snart annen hver ungdom. Vel og bra alt dette. Men hva gjør det med stammen vår? Det blir en stamme av pyser. Og når vi har en stamme av pyser og vattnisser så er det bare FN og NATO og denslags som kan beskytte oss. For vi kan det jo ikke selv lenger.
Det er en farlig utvikling. Vi råtner på rot.