Jeg er 68 år, pensjonist og etterkrigsbarn. Min far fløy Spitfire under krigen, ble utdannet i «Little Norway», ble skutt ned av tyskere i 1944 og satt det siste året av krigen i konsentrasjonsleir i Tyskland.
Jeg har vokst opp med historier om krigen, om regjeringens unnfallenhet før 9. april 1940, om Kongens flukt og nordmennenes kamp og lidelse – i fem år
Våre «nye landsmenn»
I de årlige nyttårstalene har både forrige og nåværende Konge bedt oss om «å ta vare på våre nye landsmenn». I klassene til våre tre barn var det flere som ikke var etnisk norske. De ble alltid inkludert – også foreldrene. «Alle er forskjellig, men inni er de like,» sang vi. Vi tok kongens ord på alvor.
I dag har vi en helt annen opplevelse av «våre nye landsmenn», og deres etterkommere. Mange i min generasjon er bekymret for utviklingen. Våre barn er opptatt med jobb og barn. De har ikke tid til å bekymre seg om annet enn til å få en hektisk hverdag til å gå opp. Min generasjon derimot har tid til å reflektere over hva vi ser, hva vi leser, hva vi opplever med hensyn til innvandring fra en ikke-vestlig kultur/religion, som dessverre fører med seg en (u)kultur som ikke er kompatibel med vårt levesett, med våre frihetsverdier, vår rettsstat og vårt demokrati.
Kultur/ukultur?
At verden endrer seg må vi akseptere. At det kommer folk fra andre nasjoner og kulturer har tidligere ikke vært noe problem. Imidlertid – mange innvandrerforeldre er redde for at barna skal bli «for norske»! Å bringe med seg noe av sin egen kultur kan være eksotisk og berikende, men det skal ikke bety at de ikke skal vise respekt for de verdier, ytringsfrihet og likestilling – det fellesskapet og verdier som nordmenn har kjempet for i mange år.
Det er mye uro i landet vårt nå. Men å påpeke bekymring for utviklingen, blir definert med stygge adjektiver, og det er skriverier på sosiale medier som ikke er en nasjon verdig.
Kongens tale
I fjor holdt Kongen en tale som mange nordmenn reagerte på. Istedenfor «Alt for Norge» – inneholdt talen en slags aksept for et multikulturelt samfunn hvor mange av oss helt vanlige nordmenn følte oss forbigått. Å vise respekt for andre religioner, andre kulturer, hudfarger og tradisjoner betyr ikke at absolutt alt skal implementeres i vårt norske samfunn. Vi ønsker ikke å miste «det norske». Vi ønsker en konge – og en statsminister – som, i sine taler til nasjonen, også taler til «våre nye landsmenn» og ber dem respektere våre (kristne) verdier og tradisjoner, vår kultur og alt det som vi forbinder med det å være norsk. Det Norge min far og flere tusen andre kjempet for – og mange døde for.
Nordmenn er ikke rasister. Nordmenn er stort sett veldig inkluderende. Norge har i alle år også vært meget generøse i forbindelse med TV-innsamlinger m.m. og vi gir flere milliarder i bistand til alle som lider på vår klode. Gradvis utvannes friheten og økonomien vår for å ta vare på fremmede verdier. Ingen flerkulturelle samfunn kan gjennom historien vise til suksess.
Selvfølgelig skal vi hjelpe medmennesker i nød, men vi hjelper ingen ved å etterkomme krav i en religionsoppfatning og et levesett som hundretusenvis av mennesker flykter fra og som er så forskjellig fra vårt eget. Hvorfor strebe etter å tilrettelegge for en religion i vårt samfunn som nedgraderer normer, regler og rettssystemer og tilsidesetter så til de grader våre egne oppfatninger?
Jeg er spent på Hans Majestet Kong Haralds nyttårstale i år. Jeg er også spent på om vår statsminister også vil adressere våre nye landsmenn og be dem vise respekt for de verdier vi i vårt land har kjempet for siden 1814 – og som mange døde for i 1940–1945.