Karbondioksid eller CO2er en fargeløs gass. Det er veldig lite av den i atmosfæren, bare 0,04 % eller 400 ppm, parts per million. Selv om det er lite av den, er den særdeles viktig for livet på Jorda.
Det er nemlig slik at alt som lever er bygget opp av karbonatomer: alt fra cellene i mennesker, dyr, fisker og insekter til samtlige celler i planter, både naturens egne planter og all vår jordbruksproduksjon. Alle disse karbon-atomene i alt levende kommer fra den lille andelen på 400 ppm av CO2i atmosfæren. Livet på Jorda er derfor helt avhengig av CO2-mengden i atmosfæren. Blir andelen redusert til under det før-industrielle nivået, vil fotosyntese få problemer. Det kan gi dramatiske endringer i livet på jorda.
Klimaet i endring
Både naturen og klimaet på Jorda er i kontinuerlig endring. Vi ser endringene i naturen i bl.a. suksesjoner i økosystemene som tilgroing av tjern og myrer, i dannelsen av kroksjøer og i jord-, leir- og steinras. Endringene i klimaet kjenner vi til bl.a. fra den lille istid, varmeperiodene i middelalderen og romertiden, men også de store istidene. Men ikke nok med det. Været endrer seg dramatisk, det er vinter og sommer, tørketid og regntid, den ene sommeren har fleng av sommerdager, mens den neste har knapt noen. Naturen ordner selv opp i dette uten at CO2-innholdet betyr noe. Men også CO2-innholdet i atmosfæren endrer seg betydelig med årstidene. Dette skjer fordi fotosyntesen kommer i gang for fullt om sommeren, og da går CO2-innholdet i atmosfæren ned. Riktignok har den sørlige halvkule sommer når vi har vinter, men siden landarealene der er betydelig mindre enn på den nordlige halvkule, blir det likevel slik som forklart. Hvis derimot hele Jorda hadde hatt vinter og sommer samtidig, ville CO2-innholdet i atmosfæren endret seg dramatisk gjennom året.
Frigjøring av CO2til atmosfæren
Hvert år frigjør hav og land, altså naturen selv, omtrent 98 ppm CO2til atmosfæren. I tillegg kommer vulkan-utslipp, hvor hvert enkelt utbrudd kan frigjøre mer enn det årlige menneskelige utslippet. (En regner at 2,12 GigatonnCarbon = 1 ppm CO2.) Beregninger viser at menneskene i dag slipper ut 4,6 ppm CO2på ett år, hovedsakelig gjennom forbrenning av kull, olje og gass. Dette bidraget utgjør derved mindre enn 5 % av hva naturen selv frigjør. (Utregning: 4,6 ppm/98 ppm = 0,047 = 4,7 %). Totalt mottar atmosfæren omtrent 103 ppm CO2hvert år, i tillegg kommer vulkanutbrudd. (Utregning: 98 ppm + 4,6 ppm = 102,6 ppm)
Men naturen tar også opp CO2, først og fremst gjennom fotosyntesen, slik jeg nevnte tidligere. En økning av CO2-mengden i atmosfæren, vil også øke fotosyntesen, som igjen fører til større opptak av CO2. I tillegg løses CO2i havet etter Henrys lov, normalt 50 ganger mer i havet enn i atmosfæren.
Årsaker til økt CO2-innhold i atmosfæren
Fra 1800-tallet har CO2-innholdet i atmosfæren økt fra ca. 280 ppm til ca. 410 ppm i dag. Hva kan forklare denne økningen? IPCC-forskerne forklarer dette med de menneskelige utslipp. De mener at CO2-utslippene fra menneskene hoper seg opp i atmosfæren. De sammenligner CO2i atmosfæren med en ballong som vi pumper opp med våre CO2-utslipp. Disse utslippene vil oppholde seg i atmosfæren i flere hundre tusen år, sier IPCC-forskerne. («the removal of all the human-emitted CO2from the atmosphere by natural processes will take a few hundred thousand years»; IPCC – AR5)
Dette protesterer uavhengige CO2-forskere mot. De sammenligner CO2-innholdet i atmosfæren med en ballong hvor det er ett rør inn og ett rør ut. Når det strømmer mer CO2inn, vil størrelsen på ballongen øke, inntil det oppstår en ny likevekt. Men samtidig vil strømmen ut også øke. De menneskelige utslipp av CO2vil overhode ikke forbli i atmosfæren, slik IPCC-forskerne hevder. Oppholdstiden både for naturens eget CO2og de fossile CO2-molekylene er omtrent den samme. Det er fysisk bestemt, mener de, og oppholdstiden blir i gjennomsnitt 4 år for begge. (Utregning: (410 ppm)/(103 ppm/år) = 4,0 år.)
IPCC-forskerne viser til variantene/isotopene C-13 og C-14 av karbon for å forklare opphopningen, mens de uavhengige forskerne viser til nedgangen av C-14 etter atombombesprengningene på 50-tallet, for å vise at dette ikke stemmer.
Høna og egget – temperaturen og CO2
I 1958 startet man målinger av CO2i atmosfæren nær krateret til Mauna Loa-vulkanen på Hawaii, 3400 m over havet. Frem til 2018 har atmosfæren mottatt omtrent 5700 ppm CO2fra naturlige prosesser i havet og landjorda. Menneskene har i samme periode sluppet ut omkring 170 ppm. Dette utgjør under 3 % av naturens eget utslipp. (Utregning: 170 ppm/5700 ppm = 0,029 = 2,9 %) Kan disse 3 % forklare økningen av CO2i atmosfæren? Nei, på ingen måte, sier de uavhengige forskerne. Det er fysisk umulig, sier de. De mener at det er naturen selv og naturlovene som styrer CO2-innhold.
Forskning på iskjerneprøver bakover i tid viser at temperatur og CO2-innhold i atmosfæren svinger i en slags takt, men det er alltid temperaturen som endrer seg først. Altså at en økning i temperaturen fører til økning i CO2-innholdet. Dette er helt i tråd med en av lovene i fysikken, Henrys lov, og det er etablert kunnskap, også blant IPCC-forskere. Forholder det seg derfor annerledes i dag? Er det økningen av CO2i atmosfæren som i dag styrer temperaturen gjennom drivhuseffekten? Ja, sier IPCC-leiren. Feil, sier de uavhengige forskerne. De mener at det er naturlige prosesser som har ført til den tilsynelatende økningen av CO2-innholdet i atmosfæren. Men: hva er det da som har ført til temperaturøkningen? De uavhengige forskerne sier at temperaturen på Jorda alltid har endret seg, og det er mange årsaker. På kortere sikt er det Sola, kosmisk stråling og havet som styrer temperaturen, men også drivhuseffekten bidrar litt. Men her må en være klar over at drivhuseffekten i hovedsak styres av vanndamp. CO2bidrar med under ti prosent, og i tillegg er effekten logaritmisk, dvs. at effekten blir mindre og mindre med økt mengde.
Fremtiden
Fremtiden vil gi svar på hvem som har den riktige forklaringen. IPCC-forskerne har modeller som viser at temperaturen vil stige i tiårene fremover, ettersom menneskene vil slippe ut mer CO2. Det er også dette synet som er rådende blant media, partier, politikere og klimaaktivister. IPCC har gitt oss ti år på å redusere CO2-utslippene kraftig for å unngå en mulig økning på 1,5 grad av global gjennomsnitt-temperatur.
De uavhengige forskerne hevder at Sola, havet og kosmisk stråling vil gi en lavere temperatur i tiårene fremover. Sola går mot sin svakeste fase på over hundre år, og dette vil føre til lavere temperatur på Jorda, selv om CO2-innholdet skulle øke noe.
I 2030 skulle vi derfor være i stand til å si noe mer om hvem som fikk rett.