Det er mye motstand mot lekser blant foreldre i Norge. Debattinnutbasuneringene, det siste mindre fundamentert enn det forrige, har kommet med jevne støt de siste årene. Når det nå igjen lyder ulyder fra foreldre i en merkelig dvask generasjon; en som tilsynelatende ikke vil oppdra ungene sine, så tenker jeg: Stakkars Norge.
«Slutt med lekser! Punktum!» skriver Dora Thorallsdottir med et utropstegn, ikke punktum, i et mye lest og delt innlegg i VG 10. april. Ingressen lyder kort: «Jeg som mor HATER lekser. Jeg vil få lov til å kun være mor. Og ikke leke lærer på kvelden.» Dette er et facebook-innlegg som VG har publisert slik det sto skrevet på Facebook.
Thoraldsdottir skriver: «Jeg har barn på en skole der nesten 40 prosent av elevene ikke er etnisk norske.» Mildt sagt interessant. Det første avsnittet hennes er så provoserende at jeg gjengir det i sin helhet før jeg motargumenterer.
«Hvordan har det seg at vi fremdeles har lekser? I 2018? Når vi vet hvor mange foreldre og barn som ender opp med konflikter fordi foreldrene tvinges inn i rollen som lærer, en ganske masete sådan utpå kvelden. Hvordan kan vi fortsette når vi vet at SÅ mange foreldre detter av etter 5.klasse pensum, og ikke kan bistå. Så fortvilende for både store og små! Hvordan har vi klart å holde fast i noe så fullstendig utdatert, som at barn skal gå på skolen på dagen og så fortsette med skolearbeid på kvelden – hvor mange hadde giddet å gå med på en sånn ordning i arbeidslivet?»
Thoraldsdottir, du er ikke en tenåring som er frustrert over lekser, du er en mor som ikke vil følge opp avkommets faglige utdannelse. Punktum. At foreldre detter av etter 5. klassepensum er vel snarere et argument for at foreldre bør oppdatere topplokket. Kan du ikke 6. klassepensum, så bør du være takknemlig for muligheten til å tilegne deg det. Utropstegn! Dette gjelder selvsagt ikke dem som faktisk ikke klarer det, uansett hvordan de prøver. Utsagnet gjelder dem som er for slappe til å innse at en forelders oppgave strekker seg ut over å elske sitt barn. Du må også oppdra barnet sitt, og du må, hvis du kan, være en som hjelper til med lekser.
Hva er å «kun være mor»? Ikke lære bort noe, bare elske? Ja, da kan du melde deg og familien ut av samfunnet. Det er faktisk ikke så vanskelig. Du trenger ikke fylle ut noe skjema. Men du må spørre deg selv om det er en gevinst å være en del av samfunnet. Alle føder barn inn i et samfunn. Da vet du at du må lære det barnet å takle det samfunnet.
Hvis du ikke takler en konflikt med ditt eget barn, så takler du ikke en konflikt med deg selv. Da takler du ikke en tur inn i det indre. For det er det barnet ditt er; en svært uerfaren mann/kvinne som så vidt aner at det er et indre og et ytre. Det er størrelser som de må forholdes til hele livet. Også de enorme størrelsene meg og de andre. Hva gjør vi sammen? Hvem er jeg med dem? Hvem er jeg for dem? Hvorfor elsker de meg ikke like ubetinget som mamma og pappa?
Vi har vel lekser, fremdeles, i 2018, fordi arbeid adler uendelig mye mer enn X-box og sløv lediggang. Vi har lekser, fordi det ikke er nok det elevene lærer på skolen. Mest fordi et alt for stort antall av elevene er uinteresserte, bråkete og ufyselige mot det som en gang var autoritetspersoner. Etter 1968 anses den oppførselen som sunn og intelligent opposisjon. Ikke bare der eleven faktisk stiller et intelligent spørsmål, men hver eneste gang. Alle har noe på hjertet. Alle er kunstnere med geniale meninger som bare ikke er slipt nok.
Det er mye mer i livet enn skole, lekser og fag. Men barn går ikke på skole helt til foreldre kommer hjem. De er på SFO/AKS og leker/henger med venner (om de er heldige) etter skoletid. Faktisk gjør de det i flere timer etter endt skole. De har utforsket andre sider av livet. Fritidsaktiviteter, som ofte er mer sosiale enn læringsbaserte, fyller òg mye tid for mange.
Så skal de gjøre lekser. Ikke resten av kvelden, men kanskje en liten time. Og etterpå er det middag, samvær, lek, aktiviteter, gå på tur, TV og gudene vet hva. Det er tid igjen til å leve livet. Hver eneste dag, og særlig i helgene. Foreldre burde skatte muligheten til å følge opp barnet sitt med leksene. Foreldre vet så alt for godt hvor skoen kommer til å trykke. De har en unik erfaring og genetikk som er spisset til å forstå sitt eget barn.
Om du er en av dem som ikke har oppdratt barnet ditt grundig nok til å følge med i timen, og slik ødelegge undervisningen, så er du sannsynligvis en av dem som må hjelpe barnet ditt ekstra mye. For læreren gir faktisk informasjon om hvordan leksene skal løses. Siden gis elevene mulighet til å arbeide med lignende oppgaver som det læreren har gjennomgått. Lekser er mengdetrening i det som er lært bort og jobbet med. Det er ikke slik at læreren gir lekser til foreldrene. Nå kan dere lære barna det jeg ikke klarte å lære dem. Hallo! Våkne opp! Mange av ungene deres saboterer undervisningen systematisk. Hvor har de lært det?
I VG spør Thoraldsdottir: «… hvor mange hadde giddet å gå med på en sånn ordning i arbeidslivet?» Thoraldsdottir snakker om lekser. Det kalles overtid. Ganske nødvendig i arbeidslivet, slik jeg har forstått det. For dem som er selvstendig næringsdrivende – av alle slag, alt fra børs til kunst og katedral, så er det en forutsetning å jobbe overtid når det trengs. Det kommer selvsagt an på ambisjonsnivå. Det går an å ha et helt annet fokus i livet, bare regningene blir betalt.
Men barn, skal ikke de gis muligheten til å forstå hvordan de kan fortsette den spennende leken etter skole? Du kan «leke» i arbeidslivet òg, på den måten at du gjør noe som betyr noe, krever selvstendig og kreativ tankegang, men da forutsetter det nesten alltid at du har en utdannelse. Det, eller helt uvanlige egenskaper. For de fleste er nok lekser å anbefale. For de unike selvdrevne barna så er ikke det å selvstendig tilegne seg kunnskap problemet. Problemet deres er alt bråket rundt dem. Det er de som vil lære noe, selvsagt også normalt begavede barn, som lider under den type sukk som Thoraldsdottir kommer med.
Jeg avslutter med å «backe» Thoraldsdottir med et ekte «bevis» på at det hun sier er sant. Jeg snakker om en uttalelse fra en forsker. «Når skolen bruker lekser som et ledd i elevenes læring, kan skolen bidra til å reprodusere ulikhet.» Dette mener Karin Gustavsen Tvetene. Hun er doktorgradsstipendiat ved Høgskolen i Vestfold og forsker på barnefattigdom i Norge. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Skal de som vil lære noe la være å lære noe, slik at de ikke blir for mye flinkere enn de som ikke vil lære noe? Lekser ødelegger sosialdemokratiet. Heia Norge.