I virkemiddelsammenheng er det nødvendig å skille mellom innvandrere fra hhv. velfungerende og velutviklede «kontraktsamfunn» versus mer problematiske «forhandlingssamfunn». Kontraktsamfunnene finner man typisk i Europa nord for Alpene og i Nord-Amerika, mens forhandlingssamfunnene er mer og mer regelen dess lenger sør for Alpene man drar, med de mest typiske uttrykksformer i Midtøsten og Afrika.
Kontraktssamfunn karakteriseres ved en høy grad av tillit til offentlig forvaltning, god skattemoral, lav korrupsjon, og lover og regler basert på grunnleggende demokratiske friheter og rettigheter. I slike kontraktssamfunn slipper folk i stor grad å forhandle seg til egne løsninger, de får det samme som naboen i omtrent alle fora uten bruk av makt, triks og trusler.
Forhandlingssamfunn karakteriseres derimot typisk ved ikke-demokratiske regimer, ofte i favør av visse etniske grupper, klaner, familier og/eller militærregimer, og tilhørende lav grad av tillit til offentlig forvaltning, lav skattemoral, høy korrupsjon, og lover og regler basert på religiøse doktriner eller andre autoritære/ikke-demokratiske prinsipper. I denne type samfunn må man på ulike måter forhandle seg til sin egen løsning, man får ikke det samme som naboen uten bruk av makt, triks og trusler.
Norge er et av verdens mest vellykkede kontraktsamfunn, og må nødvendigvis stille tydelige krav til at nye landsmenn ikke undergraver dette systemet. Migrasjonen til Norge de siste tiårene kan i den forbindelse deles i tre hovedtyper for «kulturelt integreringsrepertoar»:
- Nærliggende rendyrkede kontraktssamfunn som de nordiske landene og andre vest-europeiske land. Disse kan knapt ses som forskjellige fra det øvrige norske samfunn, og behov for integrasjon er nærmest et ikke-tema, og de er ikke mer synlige på kriminalstatistikken enn etnisk norske.
- «Kvasi-kontraktssamfunn», dvs. typisk øst-europeiske stater med ulike former for tvilsom offentlig forvaltning, og nære historiske innslag av svartebørs, korrupsjon, osv. Innvandrere fra disse landene forstår i stor grad likevel omtrent alle norske spilleregler og formalia, men har beklagelige undergrupper som bruker Norge til kriminelle formål, bl.a. narkotikahandel, prostitusjon, svart arbeid, osv. Vi ser enkelte utslag av dette i norsk kriminalstatistikk.
- Ulike former for forhandlingssamfunn, særlig sterkt skakkjørte land fra langvarig krigsherjede og/eller klan- og religionsstyrte regimer i Midtøsten og Afrika, der brutalt statsstyre kombineres med lav utdannelse, kvinneundertrykking, totalitære religionsforhold, osv., som innebærer en rekke tunge kulturelle barrierer mot en vellykket integrering.
Det er denne siste gruppen, i snitt meget dårlig utdannet og ofte med sterk motstand mot å slippe kvinner ut i det offentlige liv, som er mest negativt representert på kulturell mismatch, lav sysselsetting, samt en bekymringsfull overrepresentasjon når det gjelder voldsrelatert seksualkriminalitet.
Men problemet er at straks man begynner å drøfte hvordan man rent faglig og humant – men likevel tilstrekkelig kontant og tydelig – må adressere disse massive utfordringene, så sitter der en (muligens velmenende, men totalt realitetsfjern og innsiktshindrende) klikk bedrevitere i media og i sentrale politiske og offentlige posisjoner som strør rundt seg med rasismekort og tildekkingsprosesser mot voksende utfordringer alle likevel kan se og er bekymret over. Dette selvbestaltede og høymoralske bedreviterkorpset mht. hva som er den rette «innvandringslære» (men i praksis bare utgjør aktive «handlingslammere») inntar dermed en dobbelt skadelig rolle mht. å komme i gang med reelle integreringsprosesser:
De forskjønner og «forstår», og slik tildekker, uakseptable og dysfunksjonelle realiteter særlig når det gjelder islam og tilhørende grov kvinneundertrykkelse, utbredt misbruk av offentlige ordninger, stadig tydeligere utvikling av parallellsamfunn/no-go-soner, osv. ut fra en naiv og kunnskapsløs tro på at dette er det beste for både denne gruppen innvandrere og samfunnet for øvrig. Mens de i virkeligheten bare skaper en svært skadelig utsettelse av nødvendig inngripen med funksjonelle korrigeringstiltak.
Denne realitetshindrende strategien kombineres med en misforstått og kvasiradikal retorikk om at man må beskytte «de svakeste innvandrergruppene» mot «svina», «fascistene», «rasistene» osv. fra «høyresiden». Vi har eksempelvis alle en Dagsnytt Atten-debatt i friskt minne, da MDGs Eivind Trædal rasisme- og fascisterklærte paneldeltakerne Lurås (Resett) og Rustad (Document) på mest utagerende vis.
Overfor et slikt omfattende meningstyranni (jfr. professor Terje Tvedts malende begrep «godhetstyranniet») ser vi allerede at en rekke dyktige fagfolk med viktige løsningsinnspill har måttet trekke seg ut av dette betente meningstyranniet, med det til følge at disse selvskadende holdningene får fortsette å dominere i de halvstuderte mediepolitiske miljøene.
Norge er slik blitt en bortimot umulig debattarena for realitetsbasert utveksling av kunnskap om hvordan vi skal klare å håndtere det samlede innvandringsbildet på en bedre måte enn i dag. Misbrukerne av debattkneblende rasismekort i dette bildet må snart skjønne at de i et lengre perspektiv mer skader enn de beskytter de svakeste innvandringsgruppene.