Sykepleiere er helsevesenets viktigste brikker. Illustrasjonsbilde, Shutterstock

Et ufrivillig opphold på et norsk sykehus overbeviste meg: Sykepleiere er helsevesenets frontsoldater. Men hvor er alle de «varme hendene»?

Nylig ble jeg innlagt på Stavanger universitetssykehus (SuS). Innleggelsen var såkalt akutt: I det ene øyeblikket satt jeg på terassen en fredag ettermiddag og nøt det fine sommerværet, helt uten klimapanikk. To timer senere lå jeg i en sykehusseng med armene full av nåler og intravenøs medisinering.

Slike situasjoner kan nok være skremmende for de fleste, selv om jeg personlig måtte trues på sykehuset av min kone. Jeg er jo av den formening at man helst aldri bør oppsøke lege, siden man da risikerer at de finner noe galt. Ikke uvanlig for menn i min alder (rundt 50 år).

Men siden kvinnene bestemmer i det undertrykkende matriarkatet vi tross alt lever i, så ble det rett på legevakten. Resultat: et sykehusopphold på tre døgn. Denne opplevelsen medførte noen refleksjoner.

Les også: Dagens velferdsstat er ikke bærekraftig

Sykepleiere

Først og fremst vil jeg hylle sykepleierne på SuS. De er virkelig helsevesenets frontsoldater. De jeg møtte kunne nesten ikke få gjort nok for oss pasienter. Bare et eksempel: Det tok to døgn før jeg forsto at jeg kunne hente drikke tyve meters gange utenfor rommet. Det var full service hele tiden. De hentet vann, kaffe og mat til de som hadde slike ønsker. Initiativet kom fra dem, jeg spurte aldri om noe, men ble behandlet som en gjest på en Michelin-restaurant. Dessverre besto serveringen kun av vann (det eneste jeg fikk lov til å putte i meg), men allikevel.

Som pasient ble jeg møtt med smil, varme, faglig dyktighet og omsorg. Dette til tross for at det var en travel helg (Gladmat-festivalen), og at flere av sykepleierne jobbet doble skift. For pasienter som kanskje kommer inn på sykehuset med frykt, angst og i sjokk, så vil disse profesjonelle omsorgsarbeidere skape en trygghet og ro, som er vesentlig i kampen for å bli frisk.

Jeg la dog merke til at alle sykepleierne var svært unge (bortsett fra en som fremsto som avdelingsleder). Det var unge, blide og flotte jenter, de fleste fra Nord-Jæren, som tok vare på oss pasienter. Gjennomsnittsalderen vil jeg anslå til rundt 25 år.

Da jeg nevnte dette for den godt voksne sykepleieren, lurte jeg på om dette skyldes at yrket er for tøft, at de blir utbrent og velger noe annet. Dette leser man jo om i avisene fra tid til annen. Mangelen på sykepleiere truer med å lamme helsevesenet.

Hun mente mange av de unge ikke så gleden i å jobbe så tett på mennesker. Hun virket oppgitt:

– Alt for mange velger seg over i administrative stillinger så raskt som mulig. Snart snakker vel alle sykepleiere polsk.

Dette fortalte meg to ting. For det første: Hvorfor er det så mange administrative stillinger? Den norske velferdsstaten er overadministrert, det er alt for mange som sitter på kontor og administrerer hverandre. Kreftene burde blitt satt inn der det virkelig monner: Sykepleiere skal pleie pasienter. Politiet skal fange kjeltringer. Lærere skal undervise barn. Men byråkratiet lager regler som forhindrer pensjonister fra å hjelpe til.

New Public Management

Våre politikere har druknet i den kloakken som går under navnet New Public Management (NPM) Det viktigste er ikke om jobben blir gjort, men om jobben blir målt. Resultatet er en svært kostbar statlig sektor som leverer alt for lite velferd i forhold til ressursene de er tildelt. Privat sektor er forøvrig også preget av dettte fenomenet, en trend hvor stadig flere jobber med det som en forfatter kalte «bullshit-jobber».

NPM er forøvrig debunket, slaktet og avvist som fornuftig styringsverktøy for flere tiår siden, selv av de som først utviklet teorien. Men våre politikere kjører videre i samme spor. Derfor klarer de år etter år å forandre gull til gråstein.

Det andre jeg la merke til var at hun forventet at fremtidens sykepleiere skulle komme fra mindre velstående europeiske land, eksemplifisert ved Polen. Men hva med de «varme hendene» de innvandringsliberale har lovt oss i mange år, hver gang det har rent inn med migranter fra ikke-europeiske land? Så sent som i 2018 skrev en Sp-ordfører om hvordan disse varme hendene skulle redde omsorgen i distrikts-Norge.

Vel: Jeg møtte ingen av disse «varme hendene». Kanskje innvandringen til Norge må økes kraftig? Mer av det samme pleier ofte å foreslås som medisin når noe ikke fungerer.

Pasientene

Det var også interessant å bli kjent med mine romkamerater (jeg bodde på 4-mannsrom). Alle var menn, alle var av den avskyelige sorten (hvite menn som pusher 50). Det var maskinarbeidere, håndtverkere og kun én patetisk akademiker (meg selv).

Jeg merket meg at de behandlet de unge sykepleierne med stor respekt, og tonen var hele tiden hyggelig. Ingen kvinnefiendtlige eller sleske kommentarer, ingen sykepleiere måtte skrive #MeToo-innlegg på Twitter.

Samtidig la jeg merke til en ting til: Det var en del relativt alvorlige ting som hadde rammet disse «deplorables». En hadde blodpropp i to ben (det ene viste seg etterhvert kun å være en infeksjon). Han kunne nesten ikke sette foten på gulvet, å gå var svært smertefullt. En annen hadde hatt en slags blødning i hodet og gikk på sterk smertestillende medisin. En tredje hadde blødende magesår, og fikk blodoverføring i flere omganger.

Allikevel var det én ting alle disse gubbene maste om hele tiden:
Når kan jeg gå på jobb? Jeg jobbe på onsdag etc.
Leger og sykepleiere bare ristet oppgitt på hodet, det var nesten komisk.

Les også: Den nordiske velferdsstatens velsignelse – en myte?

De varme hendene er her allerede

Tilslutt må jeg nevne at jeg tross alt møtte noen av våre nye landsmenn og resultatene av de flotte, varme hendene. Disse møtte jeg på legevakten.

Da jeg ankom legevakten var det omtrent 25-40 mennesker med tydelig ikke-norsk bakgrunn der. Lydnivået var høyt, situasjonen var kaotisk. Politiet var til stede, det hadde vært en «hendelse» et sted i sentrum. Bare fem-seks av disse var faktisk skadet, resten var folk som tilsynelatende bare hadde blitt med for å lage kaos. Det hadde nok vært et slagsmål, men taushetsplikten gjorde at personalet jeg snakket med ikke kunne bekrefte det. De bekreftet det allikevel med kroppspråk.

Legevakten på SuS må ha vektere på plass hver helg. Takket være de varme hendene.