Hagen, urokråka i norsk politikk, han som sa det få våget å si. Media feilsiterte han, blitzere kastet egg, hylekoret ropte rasist og de andre politikerne holdt haken høyt. Han hadde opprydning i partiet to ganger og tilslutt ble FRP omtalt som Hagens parti. Men så plukket han ut Siv og tok et skritt tilbake. De fikk etterhvert et anstrengt forhold. Hagen var Hagen, mens Siv ville strømlinje FRP til å bli et regjeringsparti. I høst ville han så gjerne inn i Nobelkomiteen, men det fikk opposisjonen satt en stopper for. Carl Ivar har et hus i Spania og har fått sin pensjon for flere år siden.
Snart blir et innholdsrikt kapittel av norsk politiskhistorie avsluttet. Han er fornøyd med sin innsats, FRP gjør det bra i regjering. Men det har vært en lang vei å gå.
For 45 år siden ble han med i Anders Langes parti, men han gikk bort etter bare ett år på Tinget og Hagen tok over hans plass. Så endret han navnet til Fremskrittspartiet. Carl Ivar ble ikke gjenvalgt i 1977, men kom inn igjen i 1981 og satt da sammenhengende til 2009. Det gir en fartstid på 31 år.
– Carl Ivar er den beste sjefen jeg har hatt, og jeg har hatt mange. Han stiller alltid opp for deg, forteller Karin Woldseth til Resett. Hun satt på Tinget for FRP i perioden 2001-2013.
Carl Ivar ble født i 1944 og vokste opp i Oslo vest, faren var disponent og moren bokholder. Han tok artium ved Oslo Handelsgymnasium og studerte økonomi i London. Så jobbet han noen år før han i 1973 gikk inn i politikken.
Han begynte da vi fant olje og trekker seg når Norge er verdens rikeste land. Det var ikke energi eller økonomisk politikk Hagen gjorde seg mest bemerket i, men innvandring.
Allerede i 1977 snakket Hagen om «svenske tilstander», det er over 40 år siden. Da møtte han hevede øyebryn og ristende hoder. Han advarte om å gi innvandrere særfordeler.
NRKs Herbjørn Sørebø spurte:
– Kan ikke et slikt standpunkt føre til rasistiske utslag, nettopp som i Sverige?
Men da svarte Carl I. Hagen:
– Det er det som skaper rasisme.
Stortinget innførte innvandringsstopp i 1975, men på slutten av 80-tallet begynte bølgen med asylsøkere. Det gikk en euforisme over det politiske landskap, vi var verdensmestere i bistand, og nå kunne vi vise hvor snille vi var også på hjemmebane. Det ble et kappløp om hvem som kunne bære flest gullstoler og det skulle ikke stå om penger, en skulle vise sitt hjerterom.
Etterhvert ble det mange arbeidsplasser, og det vokste opp en industri. Det var asylmottak, advokater, tolker og ikke minst pressgrupper. De ville ha inn flest mulig og når de kom, så var det organisasjoner som ropte rasist til alle som stilte spørsmål.
Alene sto Hagen og tok eierskap på innvandringspolitikken.
Det Hagen sa ble møtt med «rasist», men noen år senere ble det gjeldende politikk, og da selvfølgelig uten at han fikk æren for det. Da var det arbeiderpartipolitikk.
Til Carl I Hagen, Stortinget.
Fra Mohammad Mustafa
Allah er Allah og Muhammad hans profet!
De kjemper en forgjeves hr. Hagen!
Islam, den eneste sanne tro, vil seire her i Norge også. En dag vil moskeer være like vanlig i Norge som kirker er det i dag og mine barnebarns-barn vil oppleve dette. Jeg vet, og alle muslimer i Norge vet, at en dag skal norges befolkning komme til troen, og at dette landet skal bli muslimsk!
Vi føder flere barn enn dere, og adskillige, rett-troende muslimer kommer til Norge hvert år, menn i produktiv alder.
En dag skal også det vantro korset i flagget bort!
Det viste seg at brevet var et falsum.
Media og resten av hylekoret storkoste seg over at Hagen kunne være så virkelighetsfjern å tro på noe slikt. Dette var for 30 år siden. Han leste opp brevet i valgkampen i 1987. Biskop Aarflot foreslo å innføre en flyktingeskatt og de andre partiene kappet om å vise hvor snille de var.
Da gjorde FRP et brakvalg og tredoblet seg.
Hagen er en mester i markedsføring og fikk sine overskrifter. Det var journalistene som skulle fortelle oss hvor dum han var. Så fulgte de opp med å intervjue en kjendis med synlige venstrevridde følelser og de kunne skape overskrifter slik som: «Jeg blir kvalm av Carl I. Hagen.» Dernest passet det fint å ringe Antirasistisk senter og få bekreftet at han var rasist. Det var aldri nei i hans munn om å delta i debatter. Han var så aktiv at Lønning og Staff droppet å invitere han en gang for å få en «Hagen-fri» debatt. De hadde innringing der folk kunne stemme og som regel vant Carl Ivar med 90 %. Dessverre var han ikke så populær ved valg. Under hans ledelse var FRP et protestparti og svingte alt ettersom. I dag har de blitt et regjeringsparti og oppslutningen følger deretter.
Men Carl I. Hagens avgang er ikke dramatisk
Han begynner å bli en voksen mann og fyller 74 år om noen uker. Han er fornøyd, partiet hans har blitt et regjeringsparti og Arbeiderpartiet har blitt en skygge av seg selv. FRP har masse flinke folk som står i kø for å brette opp ermene. Carl har fått sin pensjon og har et hus i Spania. Han behøver ikke alle disse vervene lenger, men vi kommer nok til å høre mer fra han. Så lenge Carl I. Hagen kan åpne munnen så kommer det noe ut.