Forsvarsministerens signaler om å delta i en størst mulig internasjonal koalisjon for å holde de internasjonale seilingsrutene i Gulfen åpne er en vanskelig, men riktig beslutning.
Norge skulle aldri deltatt verken i Afghanistan, Irak eller Libya. Vi hadde ikke noe der å gjøre. Det var utenfor NATOs mandat og ansvarsområde. Det faktiske og folkerettslige grunnlaget for intervensjonene var feil. Resultatet ble deretter. I stedet for mer sikkerhet, mer demokrati og mer menneskerettigheter førte det til destabilisering av en hel region og den største folkevandringen i moderne tid.
Den situasjonen som har oppstått i Gulfen er imidlertid av en helt annen karakter.
Her er det ikke spørsmål om å intervenere på en suverens stats territorium, men et spørsmål om å ivareta respekten for FNs Havrettskonvensjon, en av de viktigste rettsaktene i internasjonal folkerett, samt å holde en av verdens viktigste internasjonale seilingsruter åpen.
Les også: Delte oppfatninger om Norge bør delta i Persiabukta
Rundt 20% av all skipstransport og 40% av all oljetransport går gjennom Hormuzstredet. Det er 54 km bredt og trafikken går gjennom territorialfarvannet til Iran og Oman. Ferdselen gjennom stredet og de rettighetene kyststatene har til de nære havområder er regulert ved FNs Havrettskonvensjon som Iran har signert, dog ikke ratifisert.
Norge har en av verdens største handelsflåter. Oslo er en av verdens sentrale byer for shipping ved siden av London, Singapore og New York. Den norske handelsflåten er faktisk verdens femte største. Verdien av den norskeide tonnasjen er faktisk større enn USAs og nesten dobbelt så stor som Storbritannias.
Norske skip er nå blitt angrepet ved to anledninger i Gulfen. Det ville vært helt absurd dersom norske myndigheter forventet at USA og Storbritannia skulle ta risiko og kostnader knyttet til å forsvare norske skip i Gulfen dersom vi ikke selv er forberedt på å delta.
Utenrikspolitisk er beslutningen en «no brainer». Som skipsfartsnasjon påligger det faktisk norske myndigheter et særlig ansvar å bidra til å holde Havretten og de internasjonale seilingsrutene gjennom Hormouz i hevd.
Det viktigste motargumentet mot å sende en fregatt til Gulfen er at vi, gjennom å ha neglisjert vårt eget forsvar i en årrekke, med et slikt bidrag vil svekke sikkerheten ytterligere i vårt eget nærområde, hvor sikkerheten allerede er på et kritisk lavt nivå.
Dessuten er bestykningen på de bidragene vi eventuelt sender både ufullstendig og mangelfull på flere områder. Det vil bare være forsvarlig å bidra med en norsk enhet dersom den kan nyte godt av den beskyttelsen den amerikanske flåten kan gi.
Et slik mandat bør være strengt avgrenset til å holde seilingsleden i Hormouz-stredet åpen med norsk deltakelse som en del av en større internasjonal koalisjon. Norge bør i det lengste unngå å bli involvert i konflikten mellom USA og Iran hva gjelder atomavtalen og langt mindre en utvidet militær konflikt. Det vil om mulig bli en enda større katastrofe enn fadesene i Afghanistan, Irak og Libya.
Norge bør også være tilbakeholden hva angår den liberale europeiske linjen som i stor grad er styrt av de store europeiske landenes kommersielle interesser i forhold til Iran og det anstrengte forholdet til USA. Det vil for vår del føre til at vi skyver våre viktigste sikkerhetspolitiske allierte, USA og Storbritannia, ytterligere fra oss. Det er åpenbart kontrært i forhold til langsiktige norske sikkerhetsinteresser.
Dernest bør vi fra alliert og norsk side være oppmerksom på at Iran er et komplekst, sammensatt og uforutsigbart regime, hvor beslutninger ikke fattes sentralisert, koordinert og etter samme mønster og rasjonal som vi er vant til i Vesten. Ulike grupperinger kan ta føringen i ulike situasjoner. Uttalelser blant annet fra Forsvarsministeren i Klassekampen 10.8. kan tyde på at det er dårlig forstått.
Her spiller Revolusjonsgardens marinestyrke i Gulfen en vesentlig rolle. Revolusjonsgarden har en ikke ubetydelig grad av autonomi. Den kan vise seg like uforutsigbar som den var i 1988, forrige gang norske tankskip ble angrepet av iranske styrker. Det vet jeg litt om. Jeg var stasjonert i Iran på den tiden.
Da trådte amerikanerne til og satte hardt mot hardt og fikk stoppet iranernes forsøk på å bruke Hormouz-stredet til å fremme egne utenrikspolitiske interesser. Det er viktig at det blir gjort på nytt.
Men denne gang må vi nok bidra selv. Det sørger Donald Trump for. Og det må jo være vanskelig å være uenig i at det ikke er mer enn rett og rimelig at de landene som har skipsfart i Gulfen, og som er avhengig av at Havretten respekteres som blant andre Norge, sannelig bør bidra selv?