Kirgisistan, en sentralasiatisk tidligere sovjetrepublikk, har i de siste dagene vært åsted for et politisk drama. Den 27. juli ble tidligere president Almazbek Atambaev, som har blitt anklaget for korrupsjon og maktmisbruk, fratatt sin juridiske immunitet.
Den 7. august gjorde spesialstyrker et mislykket forsøk på å arrestere Atambaev, som resulterte i at én person ble drept og flere enn 50 skadet. Og 8. august ble Atambaev, sammen med et par av sine nærmeste medarbeidere, pågrepet ved en operasjon som involverte et stort antall soldater og politifolk.
Se video av den dramatiske pågripelsen av Atambaev her.
Disse begivenhetene har utløst uro i Moskva. Og i den russiske ledelsen er man tilsynelatende usikker på hvordan man skal reagere på dem.
Pressetalskvinne Marija Zakharova i det russiske utenriksdepartementet har uttalt at det som skjer i Kirgisistan er et internt anliggende, som Russland ikke akter å blande seg inn i.
Samtidig har statsminister Dmitrij Medvedev, som 9. august selv skal besøke Kirgisistan i anledning et møte i Den eurasiske økonomiske union, kommet med en mer flertydig uttalelse: «Etter min mening er det åpenbart at Kirgisistan i det 21. århundre allerede har oppbrukt sin kvote av revolusjoner. Og det ville være svært ille dersom denne type hendelser førte til politisk, og dermed også økonomisk, ustabilitet i landet.»
Les også: Putin ler av sin minister
Trusler mot integrasjonen
Og han fremhevet at samtidig som man respekterte at det dreide seg om interne kirgisiske anliggender, var begivenhetene i Kirgisistan – hendelser som rammet et stort antall mennesker, og som truet det eurasiske integrasjonsprosjektet – noe man fra russisk side ikke kunne forholde seg likegyldig til.
Russiske myndigheter er nødt til å forholde seg til det som skjer i Kirgisistan. Sammen med Kasakhstan, Hviterussland og Armenia inngår Kirgisistan i den euroasiatiske økonomiske unionen Russland prøver å bygge opp. Landet er også medlem av Den kollektive sikkerhetspakt, en militærallianse som omfatter Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Armenia, med Serbia og Afghanistan som observatører. Russland har en flybase og diverse andre militære installasjoner i Kirgisistan. Gazprom og andre russiske selskaper har økonomiske interesser i landet. Og det er en stor russiskspråklig diaspora i Kirgisistan.
Uro og vold vil kunne bringe islamister til makten i Kirgisistan og de øvrige sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene. Eller utløse store flyktningstrømmer.
Skulle USA eller andre fremmede makter lykkes i å destabilisere en eller flere av de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene, ville det skape store problemer for Russland.
Russiske myndigheter kan heller ikke uten videre ofre Atambaev for å tekkes dagens makthavere i Kirgisistan. Dersom de ofrer Atambaev, som under sitt virke som kirgisisk president i 2011–17 var svært russiskvennlig og blant annet sørget for å stenge en amerikansk flybase, vil det vanskeliggjøre russiske anstrengelser for å kontrollere postsovjetisk territorium. Hvorfor skal ledere og andre elitepersoner i Russlands nærområder ta hensyn til russiske interesser dersom Moskva ikke engang klarer å beskytte dem mot rettsforfølgelse dersom de skulle tape makten?
Sammensatt politikk
Russisk politikk i møte med de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene er kompleks og sammensatt. Russland prøver å holde USA, og delvis også Kina og andre aktører, unna det som en gang var sovjetisk Sentral-Asia. Men å bli involvert i konflikter mellom de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene, eller i interne motsetninger innenfor disse, søker den russiske ledelsen å unngå, primært av hensyn til den utsatte stillingen til hundretusener av etniske russere som er bosatt i Sentral-Asia. Et klart uttrykk for denne tilbakeholdenheten var Moskvas avslag på kirgisiske myndigheters forespørsel om utplassering av russiske fredsbevarende styrker da det i 2010 brøt ut etniske konflikter mellom kirgisere og usbekere i Kirgisistan.
Les om faren for en «fargerevolusjon» og andre uroligheter i Kasakhstan her.
Les om «fargerevolusjonen» i Armenia i 2018 – og om hvordan vestlige massemedier grovt desinformerer om denne type begivenheter – her.