Den mest radikale venstresiden har utviklet seg til et hysterisk spetakkel, der den som kan få seg selv til å fremstå som det største offeret, den som er mest «krenket» eller skriker høyest om det, er den som blir hørt og som vinner politikernes og medienes gunst. Dette er gjennomgående over hele den vestlige verden, men som alltid er det USA som drar den lengst. Den bakstreverske venstresiden i USA er som den norske på steroider.
Den som følger med i samfunnsdebatten vi har i Vesten kan ikke ha unngått å få med seg at den radikale venstresidens narrativ i de senere år har dreiet seg om at heteroseksuelle, hvite menn diskriminerer alle andre grupper i samfunnet. Den radikale venstresiden hater Vesten, som de ser på som undertrykkende. For oss andre er det et paradoks at disse såkalte progressive er så kritiske til den frieste av alle sivilisasjoner, Vesten, som gav dem alle de rettigheter de i dag misbruker. Samtidig har de inngått en allianse med den mest sosialt reaksjonære religionen som finnes i Vesten i 2017, nemlig islam.
Før var religionskritikk noe venstresiden holdt på med, men når det ikke lenger er hvite kristne som i størst grad er en trussel for liberale verdier makter ikke lenger venstresiden å adressere de mest alvorlige problemstillingene. Dette kalles de lave forventningers rasisme, og raddisene er funnet skyldige. Vestlige kulturer holdes til en høyere standard enn andre kulturer.
Kristne trossamfunn anklages fra venstre for å være homofobiske om de ikke ønsker å vie homofile i sine gudshus, men når hørte dere sist de samme personene kreve det samme av islam? Eller enda viktigere, hvor er venstresidens engasjement for alle de homofile som dør, som følge av politisk islam? En kan si mye om Vesten, men en ting er helt sikkert, her straffer vi ikke homofile med å kaste den homofile utfor en klippe.
Jeg har liten forståelse for raddiser. Jeg kan ikke forstå hvordan noen kan mene at revolusjon eller andre drastiske endringer er til det beste for noen ting, særlig ikke et samfunn som i utgangspunktet fungerer godt. Dramatiske omveltninger er farlige. Stabilitet er åpenbart helt uunnværlig for et godt, trygt og velstående samfunn.
Ekstreme venstrevridde organisasjoner som Antifa har i det siste blitt mer og mer voldelige, det finnes videoer der man tydelig kan se maskerte Antifa-medlemmer som helt uten provokasjon går løs på andre mennesker. Antifa kaller dette selvforsvar. Men hva forsvarer de seg mot? Ord.
Antifa forsvarer bruk av vold mot meningsmotstandere. De mener at grupper i samfunnet har rett til å samles og » forsvare seg» mot individer de føler er en trussel for deres eksistens. Det betyr at om noen får for seg at jeg er nazist og vil utslette dem, ja så er de i sin fulle rett til å bruke vold mot meg og kalle det selvforsvar, selv om jeg ikke har løftet en finger mot dem.
Dette er spesielt farlig, fordi i Vesten i dag er nærmest annethvert menneske fascist eller nazist. Det holder med å være kritisk til asylinnvandring, som veldig mange er, for å få disse merkelappene påklistret. Det verste for en nerd som meg selv er likevel hvordan visse termer, da særlig nazisme og fascisme, brukes i hytt og pine, av mennesker som ikke aner hva disse begrepene egentlig betyr.
Ekstremhøyre og ekstremvenstre er to sider av samme sak. De opererer begge i en verden der individet alltid må vike for kollektivet, og der vold mot meningsmotstandere er greit. Forskjellen er at ekstremhøyre verdsetter nasjonen som det viktigste kollektivet, mens ekstremvenstre vil bryte ned nasjonen og legger vekt på arbeiderklassen eller kommunistbevegelsen i seg selv. Individet, som ikke levnes noen plass under slike dogmatiske forhold, han bryr seg ikke om den som tar friheten hans gjør det for nasjonen eller for arbeiderklassen, det spiller ingen rolle. Det vesentlige er at friheten er borte.
For Antifa og andre på den regressive venstresiden er det ikke bare dine handlinger som teller, dine tanker, meninger og ytringer kan også regnes som undertrykkende og truende. Deres konstante forsøk på å sløre linjene og få ytringer og tanker til å fremstå som kriminelle og farlige avslører dem. De er tankepolitiet, som tatt rett ut i fra George Orwells dystopiske mesterverk, «1984».
Venstresiden liker å beskylde andre for å «sette grupper opp mot hverandre», men i realiteten er det ingen som gjør dette mer enn de selv. En gang i tiden kjempet venstresiden for universelle, individuelle rettigheter. I våre dager er venstresiden mest opptatt av å sikre rettigheter til ulike grupper. Senest var Arbeiderpartiets Tone Tellevik Dahl ute og krevde særfordeler for en gruppe, denne gangen er det flyktninger som skal ha fortrinnsrett på barnehageplass. Dette er en farlig utvikling.
Grupper kan ikke ha rettigheter. Det å skape et system der man deler ut goder basert på hvilken gruppe en tilhører og hvor «privilegert» denne gruppen er, det er en treffsikker strategi om man vil fremprovosere konflikter mellom grupper. Grunntanken fra Opplysningstiden er at rettigheter må være universelle og individuelle, men den bakstreverske venstresiden, med sitt jag etter resultatlikhet, vil gi privilegier til noen, og ikke til andre. Dette er farlig fordi det fragmenterer samfunnet vårt, som bygger på at vi alle stiller opp for hverandre. «Identity politics» er som kreft for samholdet i en nasjon.
Hvis raddisene får fortsette å sette dagsorden kommer de til slutt til å utslette seg selv. Raddisfeminister har inngått en selvdestruktiv allianse med islam og agerer som nyttig idiot for de reaksjonære muslimene. De sørger for å distrahere massene, til å diskutere hvor mange nye kjønn vi kan finne opp og hvor modig og beundringsverdig det er når en voksen familiefar forlater familien sin for å leve som den 12 år gamle jenta han hevder han er inni seg. Det er disse tingene vi kommer til å diskutere mens islamistene kommer inn med kalashnikovs. Merk mine ord.