Thee Yezen Al-Obaide, leder i organisasjonen Salam, står nå frem som homofil, skrev Resett.no nylig. I de fleste, kanskje alle, muslimske land er homofili forbudt. Flere steder medfører det dødsstraff, slik det er satt på trykk i Koranen. Enkelte steder kastes homofile ut fra høye bygninger, og blir steinet når de lander. Det er slik profeten Mohammed skrev at det skulle være, og han er bare en budbringer for Allah.
I mange muslimske land fører en utenomekteskapelig episode til dødsstraff, av og til gjennom å bli steinet til døde. Men: Når det gjelder prostitusjon og homofili eksisterer det en dyp dobbeltmoral i de muslimske landene.
I det sjiastyrte Iran har man innført en ordning som kalles «midlertidig ekteskap», muta, som innebærer at «ektefellene» besøker en imam og med han som vitne bekrefter at de vil være gift fra et bestemt klokkeslett til et annet. En venn av Resetts journalist besøkte Iran og bekrefter at det fantes små imamkontorer overalt, der man kunne gå inn for «å gifte seg» for den tiden den seksuelle akten forventes å ta.
Det sies at mange imamer og ledere i Irans helligste by benytter seg av denne muligheten. I virkeligheten er det ren prostitusjon, og ødeleggende for jentene, som vil få vanskeligheter med å bli gift, etter bevisene på at de har hatt sex med andre enn den mulige ektemannen.
I Afghanistan eksister det såkalte «dansegutter», som kler seg i jente/kvinneklær og danser i selskaper arrangert av ulike sjeiker og landsbyledere, som eier guttene og utnytter dem seksuelt. I dette landet er det dødsstraff for homofil praksis. Men skikken med «dansegutter» regnes som kultur. Homofili defineres gjerne bort som noe som også innbefatter følelser, og ingen reagerer på misbruken av «danseguttene».
I flere muslimske land er det enkelt å få tak i prostituerte. Resetts journalist ble en gang vist «folkebordellet» i den tyrkiske byen Istanbul, da Erdogan var byens ordfører. Han endret litt på alkoholreglene i byen, slik at det ikke var lovlig å servere alkohol i en viss minsteavstand fra en moske, ellers endret han lite.
Folkebordellet var en liten gatestubb som minnet meg om Herbergstrasse i St. Pauli i Hamburg. Det var en politivakt i en luke ved inngangen til gaten. Det var ikke det største bordeller i Istanbul ble jeg fortalt. Det største var et langt mer eksklusivt bordell enn folkebordellet der kåte mannfolk satt på pinnestoler med nummerlapper og ventet på tur. Folkebordellet var offentlig. Alternativet var privat.
I Jordan besøkte jeg Amman for å delta på en større konferanse. Jeg ble invitert med på en nattklubb om kvelden, av en onkel til noen palestinske venner. Nattklubben lå i en etasje over et bilverksted. Du måtte vite om den for å finne frem. Her var det ingen skilt.
Klubben var flott møblert, hadde bilder av kongen på veggene, og et dansebord øverst i lokalet. Det ble solgt whisky og Amstel til 60 kroner halvliteren. Musikken spilte høyere og høyere. De samme rytmene hele tiden. Halvnakne jenter trippet frem og tilbake på den opphøyde senen. Dans kunne det knapt kalles. Ranina fra Libanon lente seg over bordet og hvisket i øret mitt: «Gi meg penger. Gå til sex med Ranina».
Jeg ble fortalt at man også kunne ringe til prostituerte og få dem på besøk på hotellet. Disse prostituerte var ikke fra Jordan, de kom fra andre muslimske land i området, som Syria eller Libanon. De prostituerte i Libanon kom fra Jordan, ble jeg fortalt. Poenget var nok å holde virksomheten hemmelig for familiene.
I Lahore i Pakistan ble jeg spurt av drosjesjåføren om han skulle kjøre oss til «Red Light District».
Tilbake på nattklubben i Jordan dukket de opp, de frommeste av de fromme. Hvitkledde arabere fra gulfstatene. Land med strenge straffer for både alkoholbruk og kjøp av prostituerte. De ble synlig beruset av de edle dråpene, og ble trukket med på scenen av jentene. Der drysset de rundt seg med penger.
Hvordan er så forholdene for homofile på den palestinske Vestbredden? Jeg snakket med en av dem. Han var sikker på at familien og slekten forstod at han var homofil, men så lenge han ikke snakket om det eller gjorde noe synlig ut av det, så de gjennom fingrene med det. Han var tross alt deres sønn. Hans seksuelle avvik, ledet han også til en annen konklusjon: «Jeg er ikke muslim», sa han. «Hvordan kan jeg støtte en religion som vil drepe meg?»