Under mine fire dager i Estland forrige uke, spurte jeg meg selv – er jeg fortsatt i Europa?
Fra Oslo lufthavn Gardermoen (OSL) tar det knapt en time og et kvarter før man er framme i hovedstaden, Tallinn. Dette er nærmest en «snubleavstand» fra OSL, men allikevel så langt unna hva det islamske mangfoldet har «beriket» resten av Vest-Europa med.
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg» ihc_mb_template=»3″ ]
Jeg så ingen synlige moskeer, ingen minareter som åpenbarte seg mot himmelen, ingen kvinnelige tildekte svarte «spøkelseskladder», ingen med hijab, ingen synlige butikker med «halalmat», ingen «koranklosser» i gågater og foran kjøpesentre samt offentlige bygninger.
Les også: Ungarn og Estland vil fremme europeiske verdier
Estland, ikke attraktivt
Estland ble medlem av EU i 2004. Siden den gang har Estland mottatt svært få asylsøknader. Ifølge UNHCR, var det kun 90 personer som fremmet en søknad om beskyttelse i 2018, og kun 20 ble innvilget opphold. Uten etablerte immigrasjonsomgivelser, fremstår Estland som lite tiltrekkende for folk som forlater sitt opprinnelsesland.
Befolkningen
Innbyggerne jeg møtte på gata fortalte at de ikke ønsket den samme utviklingen de har observert i Vest-Europa. Sverige ble spesielt benevnt flere ganger. Derfor er det svært få estlendere som ønsker seg flere ikke vestlige innvandrere.
Terrorisme og vold
Terror og eventuell økende kriminalitet i landet var en usannsynlig spekulasjon for de fleste jeg snakket med.
Myndighetenes holdning til folkevandringen
Regjeringen i Estland nektet i slutten av 2018 å signere FNs migrasjonspakt, da de mener at FN – avtalen blir en del av folkeretten og begrenser Estland sin mulighet til å bestemme over egen flyktningpolitikk.
[/ihc-hide-content]