De siste dagene har vi sett groteske eksempler på patologisk selvransakelse i det norske samfunn. Uten forutgående diskusjon om islam er en kritikkverdig ideologi, hevdes det at islamofobi og muslimhat er utbredt og at det må bekjempes.
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg» ihc_mb_template=»3″ ]
En kommentar under en BT-artikkel av en SV-er beskrev det slik:
«Det er trist at venstresiden i så stor grad har gått fra å være en konsekvent sekulær gruppering, til å bli en gjeng med kulturmasochister og islamapologeter med en absurd og totalt ukritisk fascinasjon for «det fremmede» – tilsynelatende uansett hvilket totalitært tankegods dette fremmede representerer og står for. Man hører knapt et pip fra denne bermen når islamister verden over går fullstendig bananas og slakter uskyldige for fote.»
Men denne selvkritiske inntil det selvforaktende innstillingen, deles ikke av alle nordmenn.
«Folket vårt er ikke perfekt, men vi har en kultur som er bedre enn andre» er et utsagn 58 prosent av nordmenn sa seg helt eller hovedsakelig enig i ifølge Pew Research Center, skrev Vårt Land i 2018.
Og dermed skåret vi høyest i Europa. Bare to av ti spanjoler mente det samme om sin kultur. På et abstrakt nivå klarer mange nordmenn fortsatt å se at vår kultur er bra relativt sett. Det er en grunn for den tillit til hverandre og den rikdom vi bygget opp. Og det forstår en del av oss fortsatt at kan tilskrives kulturen vår.
Men i praksis påvirkes vi på andre måter, og en del av oss oppfører oss ikke som særlig stolte over oss selv. Antropologen Ruth Benedict beskrev i sin tid skillet mellom skamkulturer og skyldkulturer. Altså mellem samfunn hvor skamfølelsen – æresfølelsen – hhv. skyldfølelsen er fremherskende. Det katolske vesteuropa er en skamkultur, mens det protestantiske er en skyldkultur. Skamkulturer finner man også i Øst-Asia og i Midtøsten. Den skyldbetyngede føler en trang til å gjøre bor, eller straffe seg selv ved handling. Skamfullhet svekker imidlertid snarere handleevnen – skammen passiverer.
Og hva skjer når en skyldkultur i en fase av undertrykket nasjonalisme tar imot en skamkultur med islamsk ideologi i baggasjen? Jo, det blir en match fra helvete. Det passer som hånd i hanske. Den protestantiske skyldkulturen gir seg selv skylden for alle konflikter med den innvandrede islamske skamkulturen, og skamkulturens folk er skjønt enig med osd i at det er vår feil. For det fritar dem selv for ubehagelig skam over egen kultur.
Dette spiller seg nå ut i det absurde norske teatret etter Philip Manshaus’ ugjerninger lørdag 10. august. Muslimer sees gripe offerrollen begjærlig og klager over nordmenns islamofobi og muslimhat. På TV og i avisene står politikere frem og gir dem rett. Og de får støtte fra forskere og kommentarorer som er flasket opp på skyldkultur.
Men denne selvforakten er vi nødt til å ta er oppgjør med. Hadde vi hatt med andre skyldtunge folkeslag å gjøre, kunne det muligens fungert. Men vi har å gjøre med folk som kommer til å spise oss levende hvis vi ikke tillater oss å kritisere dem for deres egne feil. Vi kan simpelthen ikke ta på oss skylden for alt. Det er selvdestruktivt og kommer til å ende i en katastrofe.
Denne norske selvforakten i akademiskr kretser er ikke noe som faller naturlig. Tvert imot er det menneskelig å tro bra om seg selv og hevde at man selv har rett og at de andre er urettferdige. Slik opererer selv nordmenn fra den kulturmasochistiske venstresiden når de er i personlige konflikter. Det er på gruppenivå – kulturelt og ideologisk – at det unaturlige og skyldtunge har oppstått.
For å bøte på dette må alle vi som fortsatt har sunne instinkter stå sammen og eksponere kulturmasochistene for det de er. Og vi må ikke tillate dem å ødelegge akademia og derigjennom forpeste skoleverket og oppvoksende generasjoner.
Og så må dere lese Resett og be de (fleste) andre mediene dra dit peppern gror. MSM vil bare fortelle dere hva slags hatere dere er, og de vil forsvare selv det forkastelige så lenge det blir gjort av fremmede. Dette er skyldkulturens svøpe. Den spiller seg nå også ut i de dyre klimatiltakene vi pålegger oss selv, mens Kina og India øker sine utslipp år for år.
Det er så dysfunksjonelt det har blitt. Det er tragisk.
[/ihc-hide-content]