Den kognitive elite er ikke lenger integrert med vanlige mennesker, og dette gir noen skremmende perspektiver.
Asle Toje er en norsk statsviter og kommentator, og medlem av Den norske Nobelkomite. Allerede i 2006 advarte Toje mot multikulturalisme som samfunnskontrakt, og i 2009 hevdet han at Norge gikk inn i en kulturkamp.
Han ble offentlig kjent etter sin deltagelse i Brochman II, som kom med sin rapport i 2017. Da var han så sterkt uenig med utvalget at han la frem alternative synspunkter i en egen merknad til rapporten. Stridens kjerne var at Toje var overbevist om at etniske nordmenn ville bli en minoritet i fremtiden, og uttalte den gangen:
– Rapportens fremskrivinger tar utgangspunkt i at etniske nordmenn ikke vil komme i mindretall. Rapporten simpelthen stipulerer at innvandringen vil avta, uten å forklare hvorfor eller hvordan.
Samhold og tillit
I tillegg til det rent økonomiske aspektet, fikk Brochmann II er nytt mandat: De skulle se på hvordan høy innvandring kunne påvirke graden av samhold og tillit i Norge. Nettopp samhold og tillit, og hvordan denne forvitrer, er temaet for en kronikk som Asle Toje nylig publiserte i Morgenbladet. Han har gjengitt teksten på Facebook.
I teksten peker han på hvordan ulike sosiale og økonomiske segmenter i befolkningen segregeres. Som tittelen sier: Elitene er ikke lenger integrert.
– I vestlige land har å «komme seg til Nordstrand» – hvor man kan beholde sine progressive idealer uten å leve i konsekvensene av dem – blitt den aspirerende middelklassens mål.
Dissonansen mellom de styrende og de styrte øker, man snakker ikke lenger det samme språk:
– Vil du vite hvordan verden ser ut fra Nordstrand, slå på Dagsrevyen. Der kan norske politikere forandre klodens klima, mens ulovlig innvandring er en naturkraft som er umulig å gjøre noe med. Det finnes høyre-radikale, men ikke venstre-radikale. Det finnes muslimske land, men ikke kristne land. Å karikere Hillary og EU er et tegn på hat mens å karikere Trump og Brexit er kritisk journalistikk.
De beskyttede, som aldri merker konsekvensen av innvandringen på kroppen, kan vise sin godhet uten risiko for seg og sine barn:
– På en familiegruppe akket en nyinnflyttet mor, ivrig på å signalisere de rette verdiene, seg over at Nordstrand er så lite flerkulturelt. Som om noen som ønsker å bo i «det nye vi» betaler business class-eiendomspriser for å flytte til Nordstrand.
I et så splittet samfunn oppstår en virkelighetsforståelse blant elitene som gjør det stuerent å kalle «de andre» for rasister, fascister, kloakkrotter og «deplorables». Allerede i 2016 sa Asle Toje i et intervju med den danske avisen Kristeligt Dagblad:
– Advarsler mot negative konsekvenser av det grenseløse er blitt sett som reaksjonære og virkelighetsfjerne, samtidig som politikerne har tutet velgerne ørene fulle med begreper som modernisme, mangfold og multikultur.
Les også: Nasjonal kultur kontra multikultur: et spørsmål om våre sosiale forestillinger
Hva har skjedd?
Asle Toje peker på Charles Murrays bok «Coming apart», som beskrev segregeringen av elitene i USA. De rike og smarte klumper seg sammen i egne boområder, helt beskyttet fra omverdenen. De går på de beste universitetene, og gifter seg med andre rike og smarte med samme bakgrunn.
Så får de ett eller to barn som får både et genetisk og et økonomisk forsprang. Dette forsterkes av at barnet blir fulgt opp, går på de beste skolene, driver med idrett og etterhvert går på et Ivy League universitet og gifter seg med en likesinnet.
Samtidig lever store deler av det amerikanske folket på en helt annen måte. De får barn utenfor ekteskap, det er en hverdag preget av vold, rus og kriminalitet. Barna følges ikke opp, og går på mindre gode skoler. Så vokser de opp, får barn utenfor ekteskap, og sirkelen går rundt og rundt. Man får det svenskene kaller «utenforskap».
David Goodhart kaller den nye elite «anywheres», de arbeider like godt i New York som i Tokyo. De er økonomisk, teknologisk og intellektuelt stedsuavhengige. De kan flytte hvor de vil i verden, de hører ikke hjemme noe sted. Derfor blir de også globale i tankegangen.
Mens «somewheres» er stedsbundne. De har kanskje en jobb lokalt som de klamrer seg til, de har ikke økonomi til å videreutdanne seg, de har ingen mulighet til å flytte vekk fra problemene. Den eneste måten de kan få et bedre liv på er at samfunnet rundt dem blir bedre. Derfor er det lite interessant hva som skjer alle andre steder i verden. Man blir lokalt forankret. Derfor stemmer man gjerne på en Donald Trump, som lover å gjenåpne fabrikken i nærområdet.
Kognitivt forfall
Den voldsomme konsentrasjonen av kognitive evner kan være en medvirkende årsak til at vestlige samfunn ikke bare opplever økende kognitiv og økonomisk splittelse, men også en samlet kognitiv nedgang. Toje er modig nok til å berøre dette vepsebolet med noen linjer:
– Forskere forklarer vanligvis fallet i gjennomsnittlig IQ med fordummende teknologi, ikke-vestlig innvandring og at de kognitivt velutrustede får færre barn. En supplerende hypotese kan være at de evnerike i økende grad får barn med – hverandre.
Det føles nesten som om utviklingen går mot to helt ulike menneskeraser, ikke basert på nasjonalitet eller etnisitet, men på evner og ressurser. Når man kombinerer dette med stadig mer avansert teknologi og en automatisering som truer med å gjøre store deler av befolkningen overfladig, får man en del skremmende scenarier.
Hvor lenge gidder elitene å bry seg om alle disse menneskene de strengt tatt ikke har behov for? Er utviklingen vi ser i dag – hvor elitene tegner et bilde av «vanlige folk» som usmakelige, dumme og rasistiske tapere – en form for forberedende umenneskeliggjøring, som vil gjøre det mer spiselig å slutte og bry seg om dem en gang i fremtiden? Som det sto i VG for et par år siden: «Et flertall i Europa er ekstremister.»
Det ultimate klasseskillet
I boken «Homo Deus», som er en slags historie om fremtiden, tar den israelske historikeren Yuval Noah Harari dette tankeeksperimentet helt ut. Han ser for seg en fremtid hvor din plass i hierarkiet bestemmer om du får lov til å leve. De superrike og annet nøkkelpersonell kan ved hjelp av hypermoderne medisin leve omtrent for evig. Men dette vil sannsynligvis koste så mye at det vil bli forbeholdt en liten elte. Alle andre vil etterhvert dø ut, uten andre forutsetninger enn at dagens fødselsrater i Vesten opprettholdes.
Alle disse trendene forsterkes både i tid og omfang av massiv innvandring av mennesker som øker ulikhetene i samfunnet, samtidig som det gir sterk splittelse i de lavere sjikt. Elitene står sammen og messer om «mangfold, inkludering og medmenneskelighet». De mindre heldige overlates til å slåss om smulene.
Når man betrakter denne utviklingen fra sidelinjen er konklusjonen snublende nær:
Den kognitive eliten er nødt til å bygge opp under myten om at alle som er motstandere av innvandring, mangfold, globalisering, EU etc. er mennesker uten verdi, avskyelige folk som ikke fortjener noe annet en de groveste karakteristikker.
Umenneskeliggjøringen er nødvendig for at elitene skal kunne legitimere overfor seg selv hvordan disse menneskene blir behandlet.