All ære til Resett som åpner for en debatt om klimaendringene, i motsetning til medstrømsmedia i Norge.
I et innlegg 4. august viser jeg hvordan forfatterne Aage Storm Borchgrevink og Anne Karin Sæther bruker et scenario hentet fra regjeringens klimarisikoutvalg til å bløffe om klimaendringene. Utvalget forutsetter at det er en sammenheng mellom utslipp av CO2 og global oppvarming. Målinger viser det motsatte.
Da store utslipp fra menneskelig aktivitet for alvor tok til etter 2. verdenskrig, sank temperaturen frem til slutten av 70-tallet. Deretter steg temperaturen, men stigningen var lik den som skjedde i mellomkrigstiden, og som Klimapanelet hevder ikke var forårsaket av menneskene. I et foredrag på Universitetet i Oslo viste en av verdens fremste atmosfærefysikere, Richard Lindzen, to grafer (HadCRUT4). Den ene beskriver temperaturutviklingen i første halvdel av forrige århundre og den andre temperaturutviklingen etterpå. Han spør så hvilken har naturlige årsaker, og hvilken er forårsaket av menneskene:
Enrique Perez-Terron antar at jeg mener at disse periodene var like varme selv om jeg viser til grafen til Akasofu/HadCRUT3 som viser en oppvarming etter Lille istid på en halv grad celsius per århundre. Perez-Terron bruker altså stråmannsargumentasjon.
Klimapanelet bygger sin drivhusteori på en modell av Syukuro Manabe: Den nederste delen av atmosfæren er så tett at molekyler som absorberer varmestråling (infrarødt) ikke rekker å stråle ut energien før varmen er overført til andre molekyler gjennom kollisjoner. Manabe foreslo at denne varmen transporteres oppover ved konveksjon slik George Hadley hadde vist i 1735 (hadleycellene). Høyere oppe er atmosfæren mindre tett og kollisjonene mellom molekylene reduseres. Ettersom temperaturen avtar med høyden de første 10 kilometer, vil CO2-molekylene stråle ut mindre effektivt fra et kaldere område i troposfæren. Det er denne reduserte utstrålingen som skal føre til oppvarmingen.
Les også: UDI ansatt maner til brøle-markering for klimaet
I Klimapanelets rapport i 2007 hevdes det (s. 675) at hvis det er klimagassøkning som er årsak til global oppvarming, vil dette tydeligst la seg observere rundt 10 kilometer over ekvator, men radiosondedata og satellittmålinger avkrefter en slik oppvarming.
40 prosent av utslippene fra menneskelig aktivitet har skjedd mellom 1993 og 2018 (Gervais) og i løpet av den tiden, som utgjør et kvart århundre, har ikke temperaturen endret seg i områder teorien forutsier en betydelig temperaturøkning.
Vanndamp er fullstendig dominerende som drivhusgass på jorden. Denne har økt litt ved jordoverflaten, men målinger med værballonger og satellitter viser redusert vannmengde høyere opp der utstrålingen skjer. Vanndampen vil dermed avgi varmestråling mer effektivt fra lavere nivåer med høyere temperatur og mer enn oppveie redusert utstråling fra CO2 fra et høyere og kaldere nivå.
For at den katastrofale oppvarmingen Borchgrevink og Sæther skremmer med skal kunne inntreffe, må det imidlertid foreligge en forsterkende effekt fra vanndamp. Det motsatte er altså tilfelle. Jeg har derfor mine ord i behold når jeg hevder at disse forfatterne bløffer i Agenda Magasin når de bruker et scenario som viser kraftig global oppvarming. Enrique Perez-Terron påstand om at jeg bløffer om dette er derfor usann sålenge han ikke kan vise at mine utsagn er uriktige.