Hvilken historie skal vi fortelle?
Norge har lenge vært et flott sted å bo. For de aller fleste. Gjensidig respekt og samhold har vært utbredt, og vi har scoret høyt på tillit.
Tillit bygges gjennom åpenhet og ærlighet – vennlighet og respekt.
Men dette må balanseres varsomt mellom staten og folket – ellers kan tilliten forsvinne. De to siste årene har vært krevende i så måte. Flere og flere opplever nå at tilliten er i ubalanse – at befolkningen har gitt mer til fellesskapet enn myndighetene gir tilbake.
Jeg tror ikke at myndighetene våre konspirerer mot sin egen befolkning, men jeg tror de kan ha oversett grunnleggende psykologiske mekanismer, kombinert med den ekstreme påvirkningskraften i internettet.
Yuval Noah Harari forklarer i boken Sapiens at årsaken til at homo sapiens har makt og kontroll over hele verden, er at vi har evnen til å fortelle historier – og få andre til å tro på historiene. Når mange nok tror på den samme historien, forsterkes historiene ytterligere av det sosiale presset. Det blir til flodbølger, som velter over oss.
Internettet har en ufattelig posisjon som forsterker av historiene. Hvis det er sant, som enkelte hevder, at BigTech også velger ut, på våre vegne, hvilke historier som skal fortelles – er det enda et forsterkende element.
Kan vi se resultatet av slike historier, rundt oss?
Historien om munnbind
Det finnes fremdeles ingen empiriske data som bekrefter at bruk av munnbind har nevneverdig effekt. FHI skriver rett ut at de mangler gode data, men de «tror» at det er nyttig. Allikevel er historien om munnbindet for lengst etablert i befolkningen.
Men munnbind gjør også noe med samhold og respekt. Med tillit. Vi ser ikke hverandres ansikter lenger. Vi kan ikke lenger smile vennlig i butikken for å vise at det går helt fint å vente på tur ved brødkuttermaskinen.
I stedet står vi med munnbind og forsøker å holde én meters avstand – fordi vi blir minnet på å holde én meters avstand av å se hverandre – med munnbind – på én meters avstand.
Vi forsterker altså selv en historie som mangler vitenskapelig evidens, og bidrar samtidig til å opprettholde frykten for viruset – som nå har mutert til en kraftig forkjølelse. Klassisk Harari.
Selvforsterkende irrasjonalitet?
Bekjente er involvert i barneidrett. De forteller at både trenere, ledere, og hele forbund etablerer strengere regler enn det myndighetene anbefaler.
Når det anbefales maks 20 barn samtidig, lager trenere sine egne regler – med maks 10, eller 15 barn. De kutter også ut fysisk kontakt i øvelsene, selv om det ikke kreves før man går på videregående.
Flere uker før jul kuttet mange ganske enkelt ut treningene for barn. Helt på eget initiativ. Når myndighetene anbefaler bruk av håndsprit og avstand – krever trenere og lag det.
I tillegg er noen foreldre blitt så redde at de i perioder nekter barnet sitt å gå på trening sammen med vennene.
Vi forsterker altså selv myndighetenes historie, i stedet for å opprettholde den, eller utfordre den. Klassisk Harari.
Historien om de uvaksinerte
Hvis målet med tiltakene – «slå ned smitten de neste 4 ukene» og lignende, har vært å returnere til et normalt og åpent samfunn – kan vi konstatere at det dessverre ikke har hatt ønsket effekt. Det gjelder munnbind, vaksiner, nedstengninger, ja alt sammen, egentlig.
Men så har historien om de uvaksinerte dukket opp. Desto mer oppgitt vi blir over et vedvarende restriksjonsorientert samfunn, desto lettere tror vi på historier. Og da forsvinner også sunn fornuft.
Det er i skrivende stund 300 000 uvaksinerte i landet, og færre enn 300 innlagt med/for covid.
La oss si at halvparten av de 300 er uvaksinert. Det innebærer at 0,05% av uvaksinerte i Norge er for tiden innlagt med eller for covid. Et klart og tydelig tegn på at de driver pandemien videre? Jeg vet jo ikke hva Kjerkol vil si, men det vil nok være fornuftig å ikke etablere dette som et hovedargument mot de uvaksinerte…
Historien om veien videre
Erna kan sikkert beskyldes for litt av hvert, men ikke for å ha overlatt til Jonas en drømmesituasjon. Økende misnøye med strømprisene, som Stortinget selv har lagt opp til, kombinert med pandemien, er litt av en situasjon for en nyvalgt statsminister. Jeg antar at det tar noen minutter fra han legger hodet på puten om kvelden, til han sovner.
Hva om vi nå i stedet begynner å fortelle hverandre historier om et åpent og godt samfunn, hvor gjensidig respekt og tillit er etablert?
Vi bør også fortelle hverandre den viktigste av alle historier, den om et helsevesen som er prioritert, og i stand til å ivareta befolkningen, også i en pandemi. Et helsevesen som prioriterer sine leger og sykepleiere, og andre som gir omsorg og pleie til de som trenger det, når de trenger det. Denne historien må også pressen bidra til å fortelle – til Jonas og Kjerkol, på ny og på ny. Helt til de har gjennomført den, i praksis.
Et slikt samfunn skaper gjensidig respekt og tillit, og er godt å leve i.
Jeg håper vi snart kan fortelle hverandre slike historier, igjen.