Av «Kaptein Snabeltann»
(Dette er et stykke politisk satire. Det er ingen saklig fremstilling. Det er et partsinnlegg om kultursatsingen i Kristiansand. Men om karakteristikkene er maleriske, bygger påstandene på uomtvistelige fakta. Artikkelen tar opp en viktig debatt om habilitet, politiske prioriteringer og hvordan beslutninger fattes i et demokrati. Dette bør ha almen interesse langt utenfor Kristiansands bygrense. For det er bygget liknende kunst- og kulturhus over det ganske land for mangfoldige titalls milliarder kroner de siste årene. Og der hvor det er snakk om mye penger, og særlig andres penger, vil det alltid være noen som søker å begunstige seg selv. Det skaper selvsagt konflikter.)
Som i Arken, er det mange rare dyr i Dyreparken. Og det er ikke så langt fra folk og røvere i Kardemommeby til folk og røvere i Kristiansand ‘kulturby’, denne provinsbyen med det stormannsgale småborgerskapet. De som med bibelen i den ene hånda og den andre langt ned i skattebetalernes honningkrukke har hengitt seg til minst to av de syv dødssynder – grådighet (‘avartia’) og fråtseri (‘gula’) – åpenbart uten bekymring for at dødssynder fører til andre laster og synder, og til åndelig død og brudd med Gud og til evig fordømmelse og fortapelse. Ja, det vil si hvis en da ikke angrer og skrifter. Da er syndsforlatelse en mulig utvei.
Men nå har det seg slik at det er ingen ting som tyder på at den halvreligiøse, men helgrådige fiffen av borgerskap, partipamper og kommunebyråkrater i denne ellers så koselige Sørlandsbyen hvor jeg en gang trådte mine barnesko, verken angrer eller har tenkt å skrifte. De omgås hverandre gjerne etter gudstjenesten i Filadelfia eller Frikjerka søndag formiddag eller i partikorridorene til Kristelig folkeparti, Høyre eller Arbeiderpartiet eller til nyttårsgala i Klubben i Vestre Strandgate og noen ganger i all hemmelighet i den lokale avdelingen av Frimurerordenen.
Det er mange lekkasjer, men foreløpig ikke noe som tyder at de angrer på at de forsyner seg grovt fra felleskassa sånn at de gamle på sykehjemmet i Elvegada, de som har bygget landet, en gang vanlige folk, men nå skrøpelige og forsagte, de som blir neddopet med ti-tolv 500 mg paracet om dagen og må spise vakuumpakket og uappetittlig storkjøkkenmat slik at underernæring og underbemanning kan bidra til at deres endelige sorti fra denne verden går unna så raskt som mulig.
Det er ingen ting som tyder på noen som helst anger for at de var så dumme og solgte kommunens aksjer i den gylne og evig fornybare melkekua Agder Energi til Statkraft i 2000 for å etablere kulturstiftelsen Cultiva, slik at de kunne få nok penger til å utløse milliarder i statsstøtte til alle mulige slags festlige formål, bl.a. til å bygge kulturhuset Kilden, selv ikke i disse tider med rekordhøye strømpriser hvor strømpengene renner inn i slunkne kommunekasser i de kommunene som har vært mer forutseende og påholdne enn den megalomane og mafiøse treenigheten av partipamper, småborgerskap og bedehusledere i Kristiansand.
Det er tvert i mot mye som tyder på at de er eitrende sinna på de som i det hele tatt har dristet seg til å stille spørsmål. Lokale fiduskunstnere betalt av kommunen, har løpt fiffens ærend og under dekke av kunstnerisk frihet sjikanert silokritikerne og fremstilt de fremste av dem i ulike slags inkriminerende seksuelle posisjoner sammen med ufordekte trusler om mord og drap og evig pine på et veldig varmt sted for alle som måtte si noe stygt om Kulturhuset og Kunstsiloen. Det er faktisk ganske fascinerende å se hvor lavt det lokale kunstneriske nivået i byen har sunket for å fremme kulturpampenes kultursatsing.
Realiteten er uansett at Kulturhuset Kilden, som opprinnelig skulle koste 1,1 milliarder, etter alle overskridelsene, til slutt kom på det dobbelte, drøyt 2 milliarder 2021-kroner. Pengene til byggingen kom fra, ja du gjetter riktig, fra Staten, fylket og kommunen og fra Cultiva dvs. nok en gang fra kommunen, dvs. fra salget av aksjene i Agder Energi, dvs. fra dem som har bygget landet, en gang vanlige folk, men nå skrøpelige og forsagte, de som blir neddopet med ti-tolv 500 mg paracet om dagen og som må spise vakuumpakket og uappetittlig storkjøkkenmat slik at underernæring og underbemanning kan bidra til at deres endelige sorti fra denne verden går unna så raskt som mulig.
Som om ranet av de to milliardene av fellesskapets hardt oppsparte skattekroner for å bygge Kulturhuset Kilden ikke er nok, koster det staten, dvs. skattebetalerne i Norge og skattebetalerne i Kristiansand kommune, drøyt 200 millioner kroner (driftsunderskuddet i 2019 før covid og før overføringer fra det offentlige) hvert eneste år for å drive dette stridens praktbygg hvor kommunens politikere og selvoppnevnte lokale dignitærer har tildelt seg selv godt betalte stillinger, styreverv og gratisbilletter til de mest attraktive forestillingene.
Totale driftsutgifter var i 2019 på 285 millioner kroner. Billettinntektene var kun på 20,5 millioner. Driften av Kilden er, som man kunne forvente, et endeløst tapssluk for skattebetalerne. Ja, faktisk så er det slik at det offentlige subsidierer rundt kr 1000,- pr besøkende.
Og som ikke det heller er nok, har fiffen i den lille hyggelige og tilsynelatende troskyldige hvite byen der nede på den bløde kyststribe hvor tilsynet for høy moral har sitt hovedsete, latt seg sjarmere av byens store hjemvendte, og frem til nylig, ukjente sønn, Peer Nicolai Gynt Tangen, som nå er satt til å forvalte alle oljepengene våre, til å bygge om en gammel kornsilo vegg i vegg med Kilden for å huse hans omdiskuterte private kunstsamling. Det er usikkert om kunstsamlingen til Tangen er blitt gitt eller bare midlertidig lånt bort til Kristiansand kommune og om det gjelder hele kunstsamlingen, inklusive de mer verdifulle Munch-bildene, eller bare den mer trivielle delen som trolig ikke mange kommer til å valfarte til Kristiansand for å se?
Det som er sikkert, er at gaven eller lånet eller hva det nå er, på samme måte som Kulturhuset Kilden vegg i vegg, heller ikke blir billig, og at det er skattebetalerne som må betale brorparten av gildet. De samlede ombyggingskostnadene ble stipulert til 460 millioner kroner da prosjektet opprinnelig ble lansert. Byggekostnadene er imidlertid blitt overskredet en rekke ganger og er i skrivende stund beregnet til 780 MNOK. Men det er liten grunn til å tro at det stopper der. Det endelige regnskapet vil trolig passere milliarden når siloen en gang står ferdig om to år.
AKO kunststiftelse har riktig nok bidratt med Tangen-penger og omtrent 25% av byggekostnadene til Siloen. Stat og kommune, dvs. skattebetalerne betaler imidlertid, som vanlig, brorparten både for byggingen og for å dekke det årlige og evigvarende driftsunderskuddet. Og på samme måte som byggekostnadene blir stadig høyere og skattebetalerne må betale stadig mer, blir det stipulerte årlige driftsunderskuddet også stadig større til tross for at det er budsjettert med billettinntekter og besøkstall som i den grad lider av uansvarlig overoptimisme at varsellampene må begynne å blinke helt inn til Riksrevisjonen i Oslo.
Oppdraget for å bygge om Tangen-siloen er tildelt en lokal entreprenør som har donert ikke ubetydelige beløp til misjonen og til Strømme-stiftelsen opp gjennom årene, men som i årsrapport etter årsrapport åpenbart har glemt Matteus 6:4 og formaningen om å gi i det skjulte og ikke i det åpenbare. Uansett kan det antakelig høstes mer enn det sås, for egen styreplass i Cultiva og så mange hatter at det er vanskelig å holde tellingen har åpenbart gitt uttelling i form av byggeoppdrag for kommunen.
Siloen vil koste mye å bygge og på sikt enda mer å drifte, anslagsvis minimum 50-60 millioner årlig. Det er allerede ansatt 51 personer med mange og fine og flotte titler bl.a flere ‘kulturpedagoger’ som i lengre tid har trukket lønn, men som foreløpig har lite annet å ta seg til enn å tvinne tommeltotter før de kan flytte inn i Siloen, muligens i 2023.
Men kulturambisjonene til Kristiansand kommune stopper heller ikke der. Vegg i vegg med Kilden og Siloen bygges nå nye lokaler til Knuden Kulturskole med 78 ansatte. Den er budsjettert til ‘bare’ 340 millioner, også dette betalt av skattebetalerne. Antakelig vil de endelige byggekostnadene nærme seg en halv milliard. Her kan barn og voksne nyte godt av et variert tilbud av aktiviteter bl.a. breakdance, melodiverksted, dood– og ukulele og omproteater, hva nå det er for noe. Driftskostnadene til Knuden Kulturskole anslås til omkring 50-60 millioner kroner årlig.
Det vil med andre ord si at politikerne i Kristiansand og deres medsammensvorne, har påført skattebetalerne kulturbyggekostnader på omkring 3,5 milliarder til sammen, samt driftskostnader på ytterligere omkring drøyt 300 millioner kroner i året for å kunne kalle Kristiansand en kulturby. Det sier kanskje noe om prioriteringsevnen og omgangen med våre fellesmidler.
Medias rolle i denne fortellingen om tvilsom habilitet, kameraderi og sløseri med vår felles formue er også et kapittel for seg. Fedrelandsvennen, av ondsinnede tunger blant silomotstanderne også kalt ‘Fehauevennen’ har, som den eneste avisen i byen, krevd monopol på moral og meninger i saken og ikke uventet tatt parti med silomenigheten. En landsdekkende nettavis som i tidlig fase skrev kritisk om siloplaner og kultursløseri forstummet brått i det øyeblikk redaktørens ektefelle fikk vervet som styreleder i Cultiva. Maktas veier er noen ganger uransakelig. Men i dette tilfellet er de konspiratoriske relasjonene og inhabiliteten så uforskammet åpenbar at en må gni seg i øynene for å tro at det kan være sant.
Det er sant. Men det er langt fra greit. For hadde det ikke vært for at barneidretten i Kristiansand sliter og vedlikeholdsetterslepet i offentlig sektor i Kristiansand, som i resten av landet bare vokser (3.200.000 milliarder på landsbasis i 2019) og for at det kommer kloakk opp langs veggen innvendig og at det lekker fra taket i fødeavdelingen ved sykehuset i Kristiansand som har sterkt begrenset akuttmottak og bare 9 intensivsenger til en befolkning i regionen på 300.000, så hadde det jo ikke gjort så mye å bruke 3-4 milliarder til kulturbygg av tvilsom interesse for den gemene hop i Kristiansand eller å tappe kommunekassa for 300 millioner kroner året til i evig tid.
Og hadde det ikke vært for at de gamle på sykehjemmet i Elvegada, de som har bygget landet, en gang vanlige folk, men nå skrøpelige og forsagte, de som blir neddopet med ti-tolv 500 mg paracet om dagen og som må spise vakuumpakket og uappetittlig storkjøkkenmat slik at underernæring og underbemanning kan bidra til at deres endelige sorti går så raskt som mulig, de som blir busset til Kulturhuset en gang i året og ikke skjønner at de er blitt lurt trill rundt av en generasjon av grådige partipamper, fråtsende kremmere, maktsyke byråkrater og caffelatte-drikkende kulturarbeidere på statens lønnsregulativ, som ikke skjønner at det er oss andre som betaler lønna deres, så kunne det ha vært helt greit.
Men det er ikke greit. Det er ikke greit i det hele tatt. Denne kulturgalskapen vitner om hybris, forfall og dekadens. Den vitner om en totalt fraværende evne til å prioritere. Det vitner om et forhold til faglig integritet, habilitet og demokratiske spilleregler som kjennetegner bananrepublikker og land de samme kulturimperialistene sender misjonærer og bistandspenger til. Det vitner om en manglende respekt for tidligere generasjoners slit og offer.
De kan stjele skattepengene våre, men tilgivelse får de ikke om de ikke viser anger og bekjenner sine synder. For på dommens dag straffes dødssynder som grådighet og fråtseri, med åndelig død og brudd med Gud og fører til evig fordømmelse og fortapelse.
Dommen blir hard. Her er det ikke nok å gå planken som piratene i Dyreparken. Og dommen kommer snart, for de fleste av disse usurpatorene er i dag godt oppe i 50-60 årene. De begynner å få grått hår og vil om ikke lenge selv havne på sykehjemmet i Elvegada og bli skrøpelige og forsagte og ……
Kunstsiloen-saken i Kristiansand er som X-files: Du tror det ikke før du ser det