Jan Bøhler stikker tommelen dypt ned i vaselinboksen, graver opp en tykk klump og gnir det utover kammen. Så drar han kammen igjennom håret helt ned til nakken, og tar også med seg det som stikker ut ved ørene. Han ser seg i speilet, lenge. Gjennombruddet lar vente på seg, håret begynner å bli grått og rynkene dype.
Men nå har han muligheten, alle snakker om gjengproblemer, men ingen gjør noe med det. FrP tror det hjelper med mer politi, og Raymond snakker høl i hue på folk om inn’tegrering. Bøhler tvinner pekefingeren rundt tinningen og sier lattermildt:
– De hakke skjønt bæret, problemet kommer av gangster-rap.
Nå endelig har han sjansen til å bli berømt, raplåta «Bare glem det» vil bli en landeplage. TV, radio og discoteker bli nødt til å spille den. Han smiler til speilet og blunker.
– Jeg gleder meg til Spellemannsprisen.
NRK ringer og vekker han opp av dagdrømmen. De vil lage en video til «Bare glem det», Bøhler trekker på det, han skal i så mange viktige møter, men lar seg etterhvert overtale.