Det ubesvarte spørsmålet etter rentemøtet i USA lyder som følger:
Gitt at både inflasjonen, arbeidsledigheten og veksten i økonomien tilsier renteøkning, hvorfor setter ikke Federal Reserve opp renten og avslutter sitt stimulanseprogram med en gang, istedenfor å vente til neste rentemøte i mars?
Dette minner om Augustin av Hippos sagnomsuste bønn: Gi meg kyskhet og avholdenhet – men ikke ennå.
Inflasjonen er høy (7 prosent), arbeidsledigheten lav (3,9 prosent) og den økonomiske veksten sterk (6,9 prosent i fjerde kvartal).
Dette er tall som i normale tider ville fått sentralbanken til å tråkke hardt på bremsepedalen og satt styringsrenten kraftig opp. Den eneste logiske forklaringen på hvorfor det nå ikke skjer, er fordi vi ikke befinner oss i normale tider.
À la Augustin ønsker Fed-sjef Jerome Powell å føre en puritansk pengepolitikk, som sikrer en stabil pengeverdi og sunn vekst i verdiskapning, uten avhengighet av monetære stimulanser som blåser opp aktivaverdiene for de få, mens reallønningene for de mange sakker akterut.
Men som St. Augustin, frykter Powell den sure svie som kommer etter den søte kløe. Og med god grunn.
Tåler økonomien pengepolitisk avrusning?
Stemningen på Wall Street og verdens børser har vært mildt sagt nevrotisk i opptakten til onsdagens rentebeskjed, med kraftige svingninger opp og, mest, ned. Den brede S&P 500-indeksen er ned 10 prosent siden toppnoteringen på nyåret, mens den teknologi-dominerte Nasdaq-indeksen har falt nesten 18 prosent fra toppen.
Mistanken mange sitter med er at den tilsynelatende velstanden er en kunstig rus skapt av pengepolitiske stimulanser, og som følgelig vil forsvinne når sentralbankene trekker stimulansene tilbake og sender økonomien på avrusningskur.
Mens økonomer før i tiden foretrakk sjokkterapi, som da tidligere Fed-sjef Paul Volcker fikk bukt med stagflasjonen på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet, er smerteterskelen i dag lavere og derav gradvis behandling den foretrukne metoden. Om det kan virke eller bare er en sofistikert form for selvbedrag, gjenstår å se.
Damned if you do, damned if you don’t
Turbulensen i finansmarkedene i forkant av Fed-møtet bekrefter mistanken om at situasjonen er skjør. Risikoen for at sjokkbølgene sprer seg fra finansmarkedene til realøkonomien er reell. Er det en lærdom sentralbankene har trukket fra finanskrisen i 2008, er det at transmisjonsmekanismen fra kollaps i aktivakurser til kollaps i økonomisk aktivitet går fort. Så selv om vi befinner oss i en boble – slik forvalternestor Jeremy Grantham hevder – er det forståelig at Jay Powell vil være svært forsiktig med å prikke den.
Økonomen Mohamed El-Erian mener likevel at Fed forspilte sin sjanse til å gi markedet mer klarhet for pengepolitikken fremover. Som flere andre forståsegpåere mener han at sentralbanken hadde havnet bak kurven og burde strammet mer inn allerede nå, ikke i mars.
Feds rentekomité er livredde for å binde seg til en forhåndsbestemt kurs i et raskt skiftende landskap med mange usikkerhetsfaktorer – fra Omikron til Ukraina. Powell og co legger derfor vekt på å ha maksimal fleksibilitet.
Den nervøse markedsreaksjonen da Powell begynte å tale under sin pressekonferanse etter annonseringen av rentebeslutningen, kan dog tyde på at El-Erian kanskje har et poeng. At børsene ville blitt mer beroliget om Fed like gjerne fikk den første renteøkningen overstått med det samme, istedenfor å la usikkerheten henge over markedet i minst halvannen måned til. Som det gamle ordtaket sier: Er det én ting investorer liker dårligere enn dårlige nyehter, så er det usikkerhet.
Eller har Powell gjort et mestertrekk?
En mer sympatisk tolkning vil være at Powell allerede har lyktes å styre markedets forventninger, gjennom kommunikasjon alene. Selv om Fed har til gode å heve styringsrenten, har markedsrentene gått opp markant siden i fjor høst. Den amerikanske toårsrenten har for eksempel steget fra 0,2 prosent i september til omkring 1,2 prosent i dag. De lange rentene har steget mindre, men på 1,8 prosent er den amerikanske tiåringen tilbake på sitt høyeste rentenivå siden før pandemien.
Tross at inflasjonen er langt over inflasjonsmålet på to prosent, forblir inflasjonsforventningene relativt forankret, og er kommet ned fra toppen i november – uten at det gir noen garanti for at hverken Fed eller markedet har rett. Selv om Powell skrinla beskrivelsen av den høye inflasjonen som «forbigående» («transitory»), kjøper markedet Feds spådommer om at prisveksten vil komme ned fra sitt nåværende eleverte nivå.
Det Fed som markedet håper på, er at Fed vil heve renten tre, fire eller fem ganger fra mars til utgangen av året (noen økonomer tror til og med Fed vil heve renten jevnt og trutt på hvert av de syv gjenværende rentemøtene i år), uten å torpedere finansmarkedene og kvele veksten i økonomien.
Kan det hende Fed lykkes med denne balanseakten? Og at fasit ved utgangen av året er full sysselsetting, BNP-vekst på over fire prosent, at inflasjonen har moderert seg til under tre prosent og nye rekordnoteringer for børsene? Det kan absolutt ikke utelukkes.
Må male seg ut av et hjørne
Men sjansene er også store for at det går galt. Skrekkscenariet er at Fed skrur igjen de pengepolitiske kranene og blir en netto selger istedenfor en netto kjøper av verdipapirer, og at dette ikke lykkes å få bukt med inflasjonen, men kun dreper veksten i økonomien. Det er snakk om små marginer. I forsøket på å navigere mellom løpsk inflasjon på den ene siden, og krakk og resesjon på den andre, risikerer Fed å ende med en giftig cocktail av alle tre.
Konsensus etter onsdagens møte er at det må mye sterkere dønninger til i finansmarkedene enn det vi har sett i januar, for at Fed skal skremmes fra å stramme inn pengepolitikken. Historien derimot, forteller oss at det ikke skal store børsskjelvene til for at Fed feiger ut og kommer til unnsetning med nye doser av monetære stimuli.
Eller vil Jay Powell fortsatt forsøke å følge Augustins eksempel, ved å love renteøkninger – bare ikke helt ennå? Selv om Powell ønsker å lede økonomien til kyskhet og avholdenhet fra pengepolitiske rusmidler, er veien dit lang og hard. Tilbakefall må nok derfor påregnes.
Federal Reserve har siden finanskrisen malt seg inn i et hjørne, ved å møte alle problemer med nye pengepolitiske booster-doser. De står nå overfor sin største prøve med å bevise at stimulansene kan trekkes ut og renten settes opp uten at veksten i økonomien stopper opp og børsene krakker.
https://resett.no/2022/01/23/web3-kampen-om-det-fremtidige-internet/?swcfpc=1