Leger Uten Grenser ble uken før påske dratt inn i den heteste politiske debatten i Norge på lenge. Hvordan skulle en nøytral og uavhengig hjelpeorganisasjon respondere?
Like før påske ble det startet en innsamlingsaksjon på Facebook til inntekt for Leger Uten Grenser. Initiativtager til aksjonen var Camilla Ahamath, som ønsket å samle folk om et motsvar til blomsteraksjonen for justisminister Sylvi Listhaug. Bakteppet var et mistillitsforslag i Stortinget og en heftig politisk debatt om retorikken til ministeren.
Facebook-aksjonen bredte seg i rekordfart, og utviklet seg til et opprop for et varmere samfunn uten hat og farlig retorikk. Da aksjonen ble avsluttet etter knapt fire døgn hadde nesten 80.000 nordmenn bidratt med til sammen 17 millioner kroner til Leger Uten Grenser sitt arbeid.
Det satte Leger Uten Grenser i et dilemma. På den ene siden var dette mye penger som går til livreddende nødhjelp. Vi vet hvor store behovene er rundt om i verden. På den andre siden var det åpenbart et politisk motiv bak kampanjen.
Leger Uten Grenser er partipolitisk nøytrale. Vi har tydelige regler for hva slags donasjoner vi kan akseptere, og tar ikke imot støtte fra politiske organisasjoner. Men vi spør aldri om politiske sympatier eller motivasjonen hos enkeltmennesker som velger å støtte vårt arbeid. En slik sortering er verken ønskelig eller praktisk mulig. Dersom vi skulle sile våre bidragsytere etter deres politiske syn ville jo den øvelsen i seg selv være dypt politisk. Det er nettopp støtte fra privatpersoner som sikrer vår uavhengighet og gir oss mulighet til å jobbe der behovene er størst, uavhengig av politiske prioriteringer og hvilke saker som når medienes oppmerksomhet.
Samtidig har jeg som styreleder et ansvar for å beskytte vår identitet og ivareta våre prinsipper om humanitet, uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Hvis innsamlingsaksjonen bar preg av ytringer som var stikk i strid med disse prinsippene måtte vi kanskje valgt å si takk, men nei takk.
Men den massive oppslutningen og ytringene i kommentarfeltene viste tydelig bredden blant støttespillerne. Aksjonens slagord «for et varmere samfunn» var i seg selv også noe vi vanskelig kunne reagere negativt på.
Vi noterte oss dessuten at Ruth Marie Gjevre Vaagø som arrangerte blomsterdemonstrasjon for Listhaug sa at hun var glad det var Leger Uten Grenser som fikk pengene. Takk for det, Ruth.
Likevel, politisk nøytralitet betyr ikke taushet i møte med lidelse. Humanitære kriser oppstår ikke i et politisk vakuum – tvert imot er de ofte et resultat av politiske prioriteringer og beslutninger. Når politikk skaper lidelse har vi et selvpålagt mandat om å si ifra på vegne av våre pasienter.
Vi anklages til stadighet for å ha blitt mer «politiske» de siste årene, særlig i sammenheng med vårt redningsarbeid på Middelhavet. De som påstår dette kjenner oss dårlig. Da Leger Uten Grenser mottok Nobels fredspris i 1999, brukte vi anledningen til å rette skarp kritikk mot Russlands president Jeltsin for angrepene på sivilbefolkningen i Tsjetsjenia – og det fra talerstolen i Oslo rådhus. Leger Uten Grenser ble grunnlagt nettopp ut fra en overbevisning om at humanitær innsats handler om mer enn å redde liv. Det handler også om å insistere på at politikere tar sitt ansvar i å forhindre at enda flere går tapt. Vårt arbeid på Middelhavet er ikke prinsipielt forskjellig fra vår innsats for å redde liv i Sør-Sudan. Likevel, fordi kritikken denne gang også rammer EU og norske myndigheter, reagerer folk mye sterkere. Men vi har ingen formening om hvor mange flyktninger vi skal ta imot her i Norge eller hvem som skal få bli. Vi retter fokus mot de menneskelige lidelsene vi opplever at norsk og europeisk migrasjonspolitikk medfører i leirene i Hellas og Libya, og på Middelhavet. Og ber våre politikere være seg dette bevisst. I Myanmar og Bangladesh mottar vi liknende kritikk i forbindelse med vårt arbeid for Rohingya-folket. Men vi kan ikke la slik kritikk diktere vår innsats.
Det humanitære prinsipp, enkelt fortalt at alle liv er like mye verdt, burde være upolitisk. Slik er det ikke. Vi ser at humanitært arbeid i økende grad blir oppfattet som politisk. Men vår påstand er heller at det er politikken som er blitt mindre human. Og i møtet med dagens inhumane politikk akter vi å fortsette å stå opp for humanitære prinsipper og bære vitne på vegne av våre pasienter, slik vi har gjort i over 40 år, fra Nauru til Middelhavet. Uavhengig av hvor populært det er eller ikke er.
For ordens skyld tar vi det derfor en gang til: Leger Uten Grenser representerer ingen andre enn vår organisasjon og menneskene som mottar vår hjelp. Vi er ikke et politisk verktøy, våre givere har ingen påvirkningskraft over våre vurderinger eller prioriteringer. Pengene som kom inn før påske står vi fritt til å bruke der hvor vi selv vurderer at behovet er størst. Initiativtagerne (og nesten 80.000 andre) valgte å tilgodese vårt arbeid gjennom sin markering, nettopp fordi det er et arbeid mennesker av alle politiske farger kunne stille seg bak.
Vi trenger mer engasjement rundt mennesker som lider, ikke mindre. Derfor har vi tatt imot pengene som kom inn denne gangen med en stor og ektefølt takknemlighet.
Dette innlegget er sendt inn som et tilsvar til Einar Kr. Holtets kommentar Leger i prinsippløs takknemlighet hos Resett 6. mai. Innlegget ble først publisert i VG 04.04.18.