Hva er en nordmann?

Definisjon/Visjon

Er nordmenn og kvinner noe mer enn mennesker som lever i Norge? Er det geografi som definerer nordmenn, eller trenger vi en visjon for ”nord­mann­en” – en som alle nordmenn/kvinner kjenner seg igjen i, og er villige til å strekke seg mot. Eventuelt også er villige til å ofre noe for – for å oppnå og/eller bevare det norske fellesskapet?

”Hva er en nordmann?” blir fort til et nytt spørsmål: Er det mulig å skape et bærekraftig norsk samfunn når fremmede innvandrere i hundretusentall inviteres til å dele de fellesgoder (velferdsstaten) som den etnisk opprinnelige nordmann/-kvinne har bygd opp gjennom generasjoner? Svaret er; nei, det er ikke mulig og det er heller ikke rettferdig. Derfor må nordmenn og kvinner nå sette grenser for hvor mange det er mulig å ta inn i landet uten å viske ut seg selv!

Politikk burde være å markedsføre meningsfylte visjoern for nordmenn/-kvinner i det norske samfunn. Politiske partiprogrammer er sjelden visjonære. Uten en visjon for nasjonen Norge´s utvikling, er det umulig å si noe fornuftig om hva nord­menn er, eller bør være. Derfor er en politikers største ansvar å sørge for at de nordmenn som har valgt ham/henne er trygge i sitt norske fellesskap.

Nordmenn, som alle andre, lever alltid i to verdener! En fysisk verden, som geografisk kan bety innenfor Norges grenser, og en metafysisk eller mental forestillingsverden, hvor grensene for ”det norske” ofte er utydelige. Altså: i en slags schizofren tilværelse hvor det personlige og følelses­messige koliderer med et overordnet forståelsesplan som består av Vrbåde følelser (intern tilvær­else) og det praktiske (ekstern tilværelse).

Hvem er nordmenn/kvinner? Tilhørighet/Identitet

En ”nordmann” er altså et menneske som er bevisst at hun/han er en del av et norsk felleskap. I Norge har vi lover og regler som gjelder likt for alle på tross av våre individuelle og kulturelle forskjeller. Disse gjør seg gjeldende som nord­menns ønske om å tilhøre et større Vi enn en familie; en flokk, en klan eller stamme. Det gir beskyttelse, geografisk plassert i nasjonen Norge, i en verden som oppleves som både utrygg og farlig for individene. Det viktigste ved ”hvem”-spørsmålet blir da å definere både interne og eksterne grenser for felles­skapet. De som er lojale mot ”det norsk felleskapet” kan defineres som nordmenn.

Om ”hvem vi er” uttrykkes som en samlende idé for ”dette norske fellesskapet” greier vi å oppfatte oss selv som samfunn. Samfunnet kan derfor gi uttrykk for sin per­son­lighet, gjennom kunstneriske, sportslige eller andre uttrykk, fordi de fleste idéer om hvem noen er ofte er svært overfladiske. Navn, adresse, yrke og status er f.eks. ikke svaret på hvem noen egentlig er.

På samfunnsnivå fører hvem-spørsmålet til debatt om leder­skap: Hvem er de ledere som kan skape den tilhørighet, identitet og ansvarlighet som kreves for at samfunnet vårt skal overleve og utvikle seg. Og hvem kan best definere samfunnets identitet? Svaret på hvem nordmenn er, må da være: De som søker å utvikle sin egen identitet innenfor det norske felles­skap.

Hvor er nordmannen? Lokalisering

Hvor er det mulig å være? Må man definere både de fysiske og de psykiske grenser for hvor nordmenn er, i fellesskapet, i nasjonen? Er åpne og inkluder­ende nordmenn bedre beskyttet, f.eks. mot inntrengere, enn nordmenn som ser farene ved at mange innvandrere har helt andre visjoner for samfunns­utviklingen? Hvor-spørsmålet åpner for å spørre: Hvor store forskjeller kan nordmenn i fellesskap tåle før vi risikerer at norsk identitet går tapt ? Svaret på hvor-spørsmålet må enkelt sagt bli at nordmenn er der hvor det norske fellesskapet oppstår og vedlikeholdes.

Når er vi nordmenn? Tilgjengelighet 

Når er nordmenn tilgjengelig for andre nordmenn, og når er vi det ikke? Når trenger vi de andres fellesskap, og når gjør vi det ikke? Når er vi oss selv, og når er vi oss selv nok? Når kan vi kreve vår rett og når skal vi gjøre vår plikt? Når er vi norske nok, og når er hun/han det definitivt ikke? Uansett hva, hvem og hvordan vi definerer ”det norske”, så vil en presis definisjon også definere oss bort fra de som ikke er norske. Og det er fint. Hele verden kan ikke bo i Norge.

Svaret på når-spørsmålet må bli at selv om vi som nordmenn kan eksistere som en idé om ett folk, så blir vi først tilgjengelige, og derved også potensielt nyttig nordmenn for oss selv og andre, når vi velger å være dette – frivillig.

Hvordan er nordmenn? Personlighet

Hvordan vil vi være, og hvordan blir vi oppfattet? Hvordan er våre sterke og svake sider? Er det noe galt med vår norske identitet når bare litt over halv­parten stemmer ved demokratiske valg? Og hva med de som forfekter globalisme og multikultur? Bygger de norsk identitet? Hva med apati, politikerforakt, selv­sentrer­ing, egoisme? Hvordan utvikles egentlig disse holdningene i nordmenn? Kan det skyldes at vi ikke er bevisste på hvordan ”Vi” vil at nordmenn skal være – og dermed lar ”de andre” dominere det som burde være våre egne avgjørelser?

Svaret på hvordan nordmenn er blir for meg veldig enkelt: Nordmenn har ikke lenger en klar visjon om hvordan nordmenn bør være! Hvordan skal vi da kunne kreve at innflyttere skal kunne bli nordmenn som oss, og samtidig unngå at det norske samfunnslimet forsvinner?

Våre ledere mangler ofte integritet utover det å være karrièrepolitikere. Derfor mangler nordmenn tillit til sine ledere. Troen på ”det norske” blir for svak. Viljen til fellesskap svekkes. Evnene som skal til for å bygge reelle og godt fungerende samfunn smuldrer bort. Vi-følelsen forsvinner. Og enda verre blir det å være nordmann når vi invaderes av fremmede som hevder sin identitet sterkere enn vår egen.

Hvorfor er nordmenn til? Oppgave

Hvorfor er vi til? Hvem er vi til for? Dette er spørsmål som går tilbake til første spørsmål. Hvem er …? Hva er …? Men først må et hvorfor-spørsmål besvares med et fordi-svar. For eksempel slik: Fordi nordmenns oppgave er å bygge en norsk nasjon – med de verdier og forestillinger om det gode samfunn som er vokst frem gjennom generasjoners erfaring med å være – norske!

Da sier det seg selv at vi også må forsvare oss mot krefter som både vil, og er i stand til, å ødelegge dette. I historisk forstand blir det å definere både indre og ytre fiender av Norge og nordmenn. Dette kan ingen nordmann eller kvinne gjøre alene. Vi må gjøre det sammen, og det krever vilje og evne til samarbeid. Det gjør vi best i velfungerende samfunn

Hvilke nordmenn vil vi ha?  (Hva menes med Vi?)

Dette spørsmålet kan vi vel først rette til politikerne: Hvilke velgere vil dere ha?

Dersom politikerne vil ha et folk som støtter dem og gir dem legitimitet, så må de levere  det folket har valgt dem for: Trygghet! Tilhørighet! Særpreg! Identitet! Lojalitet! Ansvarlighet! Solidaritet! Og omvendt til alle nordmenn: Hvilke politikere vil nordmenn og -kvinner ha? Nordmenn flest vil nok helst ha politikere som kan skape: Trygghet! Tilhørighet! Særpreg! Identitet! Lojalitet! Ansvarlighet! Solidaritet!

Disse ordene er nøkkelord som dukker opp i våre barns ”mindscapes” etterhvert som de vokser opp i en familie, gruppe og samfunn. Behovet for arbeid dukker ikke opp før de føler ansvar for å bidra i familien, gruppen etc. Og solidaritet har med gjensidighet å gjøre. Det mest grunnleggende behovet av alle, mat, er så selvfølgelig at det inngår i trygghetsbegrepet. Nøkkelordet ”arbeid”, i ”Arbeid for alle”, som første kriteriet i Aps partiprogram inngår også i begrepet ”trygghet”, men har nå fått en radikalt ny betydning. Den teknologisk utvikling gjør det nå mulig å se at mye arbeid vil forsvinne på grunn av automatisering og robot­isering. Den trygghet som ligger i stabilitet og forut­sigbarhet kan rives vekk på et blunk (da mister også politikerne jobben sin), og dermed er det et nytt kriterium for trygghet som må vokse frem. Det er fleksi­bilitet, eller omstillingsevne.  (Se Andrew McAfee) (Se Don Tapscott: Samfunns­kontrakt).

Nasjoner oppstår og utvikler seg omtrent slik som menneskets organer blir til hele mennesker, og de er avhengige homeostase. Et organisert samfunn søker også likevekt og balanse mellom de elementer, tilstander og strukturer som samfunns­kroppen skal bestå av.

Politikerne er selvfølgelig allerede er innstilt på ”change”… eller? Men det spørs om velg­­erne er det. Kanskje er det dette velgerne i Europa og Amerika nå reager­er på? Når de konservative blir radikale kan det tyde på at de fleste egentlig ikke vil ha denne store forandringen. Det fortoner seg mer som total forvandling, altså at vi endres til noe vi ikke vet hva er – bare at det er usikkert og skremmende. Verden forandrer seg for fort! Det blir for mye å ta inn i ”the mindscapes”. Selv evolusjonen jobber ikke så fort som verden forandrer seg nå. Og HVA er så grunnen til dette?

HVILKE drivkrefter må vi snakke om da? Og HVORDAN få Folket til å forstå at en forvandling/transformasjon kan bli enten fantastisk eller forferdelig – alt etter hva ”Vi” er i stand til å gjøre av bevisste valg?