Da har vi snart 17. mai igjen. Norges nasjonaldag. Dagen for fest og glede, hvor vi pynter oss i våre fineste klær. Dagen hvor vi feirer stiftelsen av vår egen grunnlov. Barna får så mye pølser og is de orker, og alle feirer dagen med det norske flagget i sentrum.
Det var ihvertfall slik det var før. Før slik det er nå, hvor man må sperre av med busser og politibiler rundt barnetogene, og hvor man vil se bevæpnet politi rundt glade barn. Før politiet må ha punktbevæpnede patruljer på særlig risikofylte steder.
Frykten for et terroranslag er stor. Hvorfor? Det var ikke slik for bare noen år siden.
Da dette bildet ble tatt av den daværende kronprinsfamilien, var Islam noe de færreste hadde hørt om. Ingen visste hva en hijab var, og terrorisme var noe vi leste om i avisene at palestinere drev med.
Livet var ikke alltid bedre før. Man har ofte lett for å si at alt var bedre før i tiden hvis man ikke liker utviklingen. Sannheten er at det meste er bedre i dag. Men ikke alt. Før milleniumskiftet var terrorisme på norsk jord noe som var en like fjern tankegang for alle nordmenn som det er for en isbjørn og drømme om sol og varme strender. Ja, det kunne skje, men trusselen var ikke overhengende.
Selv om livet var mer tungvint på mange måter, så hadde vi en følelse av trygghet. Frihet og trygghet er to av de viktigste følelser som fins. Uten disse, er man etterlatt i et stadium av usikkerhet og tvang.
Det var heller ingen flaggdebatt. At noe annet enn det norske flagget skulle vaie i barnetogene rundt om i landet var helt utenkelig.
Barnetogene var også blendahvite på den tiden, og ingen tenkte noe videre over det. Korset var et hellig symbol som ble respektert og hadde en særstilling. Elever hadde stort sett respekt for læreren og skytinger, knivstikking og overfallsvoldtekter var så sjeldne at de skapte store overskrifter når de forekom.
Politiet foretok hyppige kontroller av folk som så mistenkelige ut, og ingen visste at de skulle ha vært krenket på den tiden.
Menn var menn, og det var helt vanlig å spøke om kvinnelige erobringer i garderoben og å be opp en dame til dans uten at det ble sett på som et overgrep.
Kvinnene var sterke og selvstendige også på den tiden, men hadde en langt mer hjemmekjær innstilling, noe som ville blitt sett på som undertrykkelse i våre dager. I hvert fall hvis det var norske jenter det var snakk om. Ikke muslimske selvsagt. De er vi jo vant til å se i flokker skyvende på barnevogner mens de har en søplesekk tredd over seg. Det heter å ta egne valg i dag det.
Rasister var noe man forbandt med nynazister.
Men samtidig så var 1980 begynnelsen på det som skulle forandre Norge generelt, og Oslo spesielt, av tre grunner: Utelivet, innvandringen og avindustrialiseringen. Å være homse ble lovlig på syttitallet, men først mulig på åttitallet.
Hvis man i ett ord skulle sammenfatte hva som skjedde i Norge på åttitallet, var det at vi ble verdensmestre. Det var i dette tiåret at ideen om Norge som verdens beste land og nordmenn som verdens beste folkeslag fikk rotfeste i den norske samfunnssjelen.
Fra Bjørge Lilleliens brøl om at «vi er best i verden», til Gros nyttårstale 11 år senere om at «det er typisk norsk å være god», har vi tillært oss den illusjonen det er om at vi er bedre enn alle andre.
Derfor er det at vi også føler at vi må hjelpe stakkars flyktninger som står og banker på døren vår. Vi er jo tross alt verdens snilleste også.
Når vi i 2018 igjen må ha beskyttelse av barnetogene under 17. mai, så burde flere forstå at noe er galt.
Selv om vi er verdens beste også på å ha skyggelapper og å være naive, så skjønner de fleste nå at vi tråkket feil et sted.
Kanskje det hadde vært lurt å gå litt tilbake for å finne den rette stien igjen?