Den teknologiske utviklingstakten er noe de fleste har et forhold til, om ikke annet så gjelder dette smarttelefonene. Disse har utviklet sitt bruksområde dramatisk i de siste seks–åtte årene, og utgjør nå den kanskje viktigste informasjonsflyten, i alle fall for den yngre generasjon.
Dette er et (godt) eksempel på teknologisk utviklingstakt på det store og dominerende området IT,med sine anvendelsesområder. Nå er det imidlertid til dels dramatiske forskjeller i utviklingstakten på andre viktige høyteknologiske områder, som f. eks. fly og romfart. Disse forskjellene skal i korthet beskrives her.
Det som vanligvis defineres som en rettesnor, eller spådom for fremtiden, for utviklingen innen IT er den såkalt Moors lov, i dag defineres den som at kapasiteten innenfor IT fordobles hver 18. måned. Innenfor fly- og romfartsteknologi er bildet et helt annet.
Fly
Verdens mest solgte passasjerfly, «smalbuks»-flyet Boeing B-737, har en grunnkonstruksjon som er 50 år gammel. Flyet har vokst og fått nye motorer, nye instrumenter og ny teknologisk utrustning ellers, men flykroppen er laget av samme materiale og cockpit er akkurat den samme, trang og dårlig lydisolert! Airbus A-320 serien er 30 år gammel – heller ingen ungdom akkurat. På bredbuks-siden er det bedre. Det er et eneste helt nye «smalbuks»-flyet er Bombardier C series. Disse flyene er noe mindre, foreløpig, enn de minste flyene fra Boeing og Airbus, men signifikant lettere pr. flysete.
Hva angår jagerfly er ikke saken mye bedre. Vårt nye jagerfly, F-35(A) fløy første gang i 2006, og vil ikke bli helt ferdig utviklet (operativt med alle våpensystemer) før rundt 2024-2025. Flyet konkurrerer med Rafale fra Frankrike og Gripen fra Sverige, begge fløy første gang på 1980- og 1990-tallet og greier i noen grad å konkurrere med F-35. Egentlig er dette høyst forbausende, men forteller et viktig moment; vi har kommet meget nær opp til det fysisk oppnåelige når det gjelder forbedringer av metall-legeringer som benyttes i flyindustrien.
Bruk av kompositter i sivile fly er nok et fremskritt, også her nærmer vi oss grensen for hva som er mulig å få til. På (jet-)motorsiden er vi også nær det oppnåelige, motorfabrikantene bruker flere år på å få frem nye motorer som er bare litt bedre enn generasjonen foran. IT-anvendelsen i nye fly har på den annen side, parallelt med annen IT-anvendelse, kommet så langt at datamaskinene langt på vei kan overta mye av flyvningen – på godt og vondt har det vist seg på den sivile siden. En senere artikkel vil beskrive dette.
Romfart i stagnasjon
På romfart/rakett-siden er ståa mye verre! Romfergen var en stor nyvinning og muliggjorde en rekke aktiviteter i rommet. Dessverre forulykket to av dem og de ble etterhvert definert som fòr dyre, dvs. for kompliserte, og de ble satt ut av drift i 2011, etter vel 30 års bruk. Etterfølgeren i USA er Orion-kapselen, som er kalt «Apollo på steroider», og man antar at det tar hele 17 år å utvikle den fullt ut. Uansett hvordan man ser det så er dette et stort tilbakeskritt. Mennesket ble brakt til månen v.h.a. Saturn 5-raketten, det er nesten 50 år siden, men ingen nye raketter er pr. i dag like kraftige. Den nye SLS fra USA menes å kunne konkurrere i skyvkraft, men først må de få den operativ.
I sum har ikke bare utviklingen stått stille innen romfart, men har på sentrale områder vist en direkte tilbakegang. Den eneste oppmuntringen er den internasjonale romstasjonen, det å bringe mennesker frem og tilbake fra den er imidlertid vanskelig, og synes å bli vanskeligere med tiden – merkelig! Det å planlegge en reise til Mars med den tilgjengelige teknologien fremstår ikke bare som en drøm, men som direkte uansvarlig for de mulige romfarerne. Jeg vil beskrive romfartsområdet nærmere i en senere artikkel.