Jeg har i dag gjort noe jeg har drømt om lenge, noe jeg som norsk statsborger ikke kan drømme om å få oppleve her i Norge, hvert fall ikke før det kanskje er for sent for meg. Jeg snakker om en lovgivning som angår mange, en lovgivning som er uforståelig for mange, og en lovgivning som henger årevis etter andre land som er vesentlig mindre uopplyste og for å ikke snakke om mindre rike enn oss. Jeg snakker om å oppfylle en drøm jeg har hatt lange, kanskje helt siden jeg var ung, jeg snakker om retten til å bestemme over mine egne egg.
Det er underlig at jeg kan få så mange barn jeg selv ønsker med disse eggene, men å gi dem bort får jeg altså ikke lov til. Jeg kunne godt ha vært både surrogatmor og egg-donor jeg, jeg føder friske, fine barn, og jeg kunne også godt ha møtt et eventuelt barn jeg var biologisk opphav for, om attenårs tid, om bare politikerne ga meg lov. Om politikerne ga meg lov til å hjelpe noen med å oppleve det største et menneske kan få oppleve, nemlig å få barn.
Datteren min er både mitt svakeste og mitt sterkeste punkt, jeg kunne uten å nøle kastet meg foran en bil for å redde henne, hun har den aller mykeste huden jeg har kjent, og hun er den aller fineste delen av meg. Det er for meg en selvfølge å kunne gi nettopp det, til en annen, en annen som ikke kan få det like enkelt som jeg kan få det. Jeg er ikke fattig og jeg er ikke utnyttet, slik politikerne ser meg for seg, der de argumenterer mot en lovgivning mot bioteknologien vår som faktisk har kommet så langt at den kan gi oss nettopp dette.
Vi kan skape liv – sammen!
Om ikke på et naturlig vis, så kan vi skape disse barna sammen, i et land hvor fødselsraten er på vei ned, så hvorfor ikke legge til rette for akkurat denne muligheten?
Jeg ville ha donert egg til en venn, for eksempel en homofil venn, eller ei venninne som har hatt kreft, og ikke kan få barn selv. Men jeg ville også gjort det for en fremmed, akkurat slik jeg jevnlig donerer blod. Å redde liv, skape liv, går ikke det egentlig litt ut på det samme?
Blant barna i min venneflokk, så ser jeg at barna som kommer fra donorer enten på den ene eller andre måten, er de blant de mest elskede og ønskede barna dette samfunnet har. De kommer til ressurssterke foreldre som så inderlig har ønsket dem, som har økonomien på plass, de betaler tross alt mange hundre tusen for å få disse barna, de har et mot og en ståpåvilje og de har evnet å stå på for disse barna, lenge før de ble født. De er ønsket. De er mer ønsket enn mange andre norske barn.
Så hvorfor får jeg ikke lov, jeg, en frisk tjueni år gammel jente, som ikke har verken økonomiske eller andre ugreie motiver å hjelpe dem?
Jeg har en nydelig datter på seks år, og jeg lever i et lykkelig og forpliktet forhold. Vi har snakket mye om donorskap hjemme, jeg oppfordrer blant annet min kjære til å donere sæd, for det er av en merkelig årsak lov her i Norge. Avgjørelsen min er gjennomtenkt, tankene er modnet, og jeg, jeg er helt sikker. Det finnes faktisk ikke en eneste mer naturlig ting for meg, enn å gjøre dette.
Så i dag har jeg tatt kontakt med en amerikansk klinikk for å høre om de kan akseptere mine egg. Ja, så bestemt er jeg. Og politikerne kan ikke bestemme over det valget. Og når det gjelder argumentet for at alle barn skal ha rett til å vite sitt genetiske opphav, så er jeg selvfølgelig åpen for det. Min sykehistorie og min identitet kan godt deles med dette barnets foreldre, slik at dette behovet som politikerne bruker som argument for at disse barna ikke skal bli født, også er ivaretatt. Jeg kommer til å være verdens stolteste donor uansett. For dette valget, ennå så lite fattig og enda så opplyst jeg er, så er dette valget riktig for meg, og jeg er sikker på at mange andre flotte, norske jenter også er bak meg på det.
Ja til eggdonering! Og heia Norge og alt det der.