Det har det ennå ikke gjort. Forrige helg så vi en #metoo inspirert låt vinne Eurovision. Folk har ennå ikke fått nok av denne bevegelsen, og la oss håpe det blir lenge til (la meg forklare bedre mot slutten av denne artikkelen).
Ironisk kom den feministiske vinnerlåten fra Israel, et land hvor mannlige taxisjåfører har sett seg nødt til å installere kamera i taxiene for å beskytte seg – ikke mot bøllete menn – men mot kvinner som truer med å anmelde sjåførene for voldtekt hvis de blir tvunget til å betale taxiregningen.
Vinnerartisten selv virker ikke spesielt opptatt av #metoo. Hun forklarer i intervjuer at sangen er ment som en hyllest til alle som er blitt mobbet og faller utenfor, også menn. Hun går til og med så langt som å hinte til at de som har plaget henne mest som følge av hennes utsèende, er kvinner. Likevel er teksten i vinnersangen utilslørt myntet på menn, rettere sagt feige «kyllingmenn». Hvorfor er det slik, at menn må ta skylden for dårlige egenskaper som både kvinner og menn har?
Feminisme har i dag nådd et punkt hvor det er ønskelig at kvinner har mer makt enn menn, men uten å behøve å ta ansvar for eventuelle flauser eller feiltrinn som de i maktposisjoner skulle begå. Når det skjer, så synes løsningen å være en av to; menn må rydde opp, eller menn må ta skylden. #Metoo kampanjen og Trine Skei Grande er et eksempel på det. Der hvor #metoo også rammer kvinner, så er den plutselig ikke lenger gjeldende.
#Metoo-kampanjen ble hyllet av vestlige medier som banebrytende og «modig». Men det er intet nytt eller banebrytende med #metoo. Vi har blitt tvangsforet med menns overgrep mot kvinner i over 40 år nå, det vil si hele undertegnedes liv. Det er heller intet modig ved å stå fram med sine historier når hele det kulturelle apparatet står parat til å ta dem imot med åpne armer. Både medier og myndigheter legger alt til rette for at kvinner både skal kunne fortelle deres historier og ukritisk bli trodd.
Ekte mot er når noen går imot gjeldende kulturelle og politiske vedtatte sannheter. #Metoo gjør ikke det. Derimot hadde det vært modig hvis menn hadde brutt den barrieren, for ingen står klare til å høre på menn og deres lidelse.
Kvinner kan ikke ha forventning om et samfunn fullstendig uten trakassering. Det ville i så fall bety et samfunn uten dårlig oppførsel eller kriminalitet, og det har vi ikke. Derfor er det en del av livet å måtte svelge noen kameler. Det er også derfor vi har et politi og et rettsvesen som skal håndtere de største sakene, de som faller inn under «straffbare». Generell dårlig oppførsel gjør ikke det. Fordi den ikke er livstruende, så bør voksne mennesker være i stand til å snu ryggen til den eller løse den selv. Dårlig oppførsel handler heller ikke bare om menn, det handler om dårlige mennesker.
Menn har rett til å være sinte, de har bare ikke forstått det ennå. «Krigen» mot menn er virkelig. Menn mister rettigheter hver dag. Og rettighetene de mister blir mer og mer absurde. I New York blir menn bøtelagt for å spre benene på offentlig transport (en naturlig sittestilling for de fleste menn) Det kalles «manspreading» og ble først ansett som en forbrytelse da feminister begynte å klage på den.
I et «shire» (område/fylke) i England så er det nå, som et prøveprosjekt, forbudt for menn å plystre på kvinner. Når skal menn våkne opp og forstå at de må sette foten ned før dette får lov til å eskalere? Hvor langt er de villige til å la det gå?
Menn er vidunderlige. De sørger for at vi er trygge, at vi har tak over hodet og elektrisitet til å varme oss med. De har i tillegg til evnen og viljen til å beskytte oss, også en enorm omsorgskapasitet. De har dette, til tross for omfattende demonisering fra feminister. Feminister som aldri produserer noe selv, de bare overtar eller ødelegger ting som andre (som regel menn) har oppfunnet og produsert. Slik sett er feminisme ren parasittisme.
Feminismen har klart å grådig karre til seg det meste av velferd til kvinner. For eksempel blir forskning på brystkreft tildelt fire ganger så mye midler som forskning på prostatakreft, til tross for at flere dør av prostatakreft, og til tross for at kvinner lever lenger enn menn. Det er kun få år siden krisesentre åpnet sine dører for menn. Inntil da var tjenesten forbeholdt kvinner, febrilsk forsvart av Tove Smaadahl og krisesentersekretariatet.
Vi har ennå ikke sett et mannlig likestillingsombud i dette landet. Og det aller morsomste? Hele dette (kvinne)gildet blir i hovedsak finansiert av menn, som trekkes mest i skatt. Likevel er feministene frekke nok til å be om at menn må støtte feminisme mer, for eksempel i kampanjen #HeforShe som gikk et par år tilbake.
Jeg venter på at menn skal våkne opp og forstå at deres «mannlige privilegier» er rent oppspinn. At de faktisk har trukket det korteste strået og at de har sittet med det lenge. Inntil da må #metoo gjerne fortsette til den når metningspunktet og enda lenger. På sikt vil den skade feminismen mer enn den gavner.