Det er en annen type menneske som trekkes mot såkalte omsorgsyrker enn kontorjobber, og slik læreryrket fungerer i praksis i dag blir jeg nødt til å plassere det i den kategorien. Før 68-generasjonen stilte seg bak tavlene og begynte å spille på gitaren sin var det kanskje annerledes. For å være lærer i dag må man, etter min mening, være brennende opptatt av barn, mens læring og kunnskap må plasseres i andre rekke bak generell barneoppdragelse som skulle vært gjort hjemme.
Min opplevelse da jeg kom tilbake til Norge etter å ha undervist i Storbritannia i tre år var nedslående. Det mest oppsiktsvekkende, og nå sammenligner jeg med de britiske barna jeg underviste og min egen skolegang, var hvor komfortable de norske elevene var.
Det høres kanskje paradoksalt ut at jeg klager på det, men jeg mener at det hører med til skoleopplevelsen at man som elev føler at det er en viss terskel for å eksempel rekke opp hånden eller snakke til læreren. De klasserommene jeg var inne i rant over av usaklige og dumme spørsmål. For ja – det finnes dumme spørsmål. Mange lærere vil ved slike anledninger komme disse spørsmålene i møte og prøve å vinkle det tilbake til temaet og gjøre det beste ut av det.
Etter en stund orket jeg ikke mer og sa klart i fra at hvis ikke spørsmålet hadde noe med temaet å gjøre var det ikke nødvendig å rekke opp hånden. Da meldte den dårlige samvittigheten seg, for var det da slik at jeg underminerte barna? Hvordan skulle elevene få utfolde seg hvis de ikke fikk stilt sine spørsmål?
Kanskje gjør denne undertrykkede trangen at de føler seg utilfredse og begynner å hate skolen, eller så blir de kanskje journalister når de blir store slik at de får stilt sine spørsmål? Slik tenker en lærer. Eller så får de en riktig korreks fra verden om at det kreves litt av en når man stiller et spørsmål. Tar man det siste standpunktet betyr jo det at man tror man vet mer enn elevene, og det skal man være forsiktig med.
Jeg har bitt meg merke i flere ganger hvor villige nyutdannede under 25 år er til å stille kritiske spørsmål eller komme med løsninger, uten at de har noe slags erfaring eller dyptgående kunnskap om temaet. Det at de føler at de er i sin rett til å bruke opp alles tid er mitt poeng. De har i godhetens navn fått lov til å ta for stor plass og har blitt indoktrinert med at deres følelser og meninger er det viktigste.
Det unge i dag har vanskeligere med å forstå er at med rettigheter kommer også ansvar. Isteden har de blitt oppdratt til å leve i en slags selvtilfreds boble blåst av 68erne og deres barn. Her ønskes ingen sterke meninger om noe som helst for det kan jo tenkes å krenke noen. Når noen finner fram en nål og hinter om at denne boblen ikke er helt realistisk later man som ingenting eller kaller personen for, (skrekk og gru), konservativ.
En av 68- generasjonenes fanesaker var tilintetgjørelsen av autoriteten. I skolesammenheng betydde det at læreren skulle være en venn, en slags kul storesøster eller storebror som visste litt mer enn deg. Den nye autoriteten var kulturradikalisme, og i dag, multikulturalisme.
Lærerens rolle har forandret seg drastisk. En av de største strømningene innenfor pedagogikken i dag er konstruktivismen, som i praksis reduserer læreren til en tilrettelegger av kunnskap, men som man ikke stoler på at besitter kunnskapen selv. Hvert barn skal ha individuell opplæringsplan og mange timer går med til å studere forskjellige læringsmetoder. Den autoriteten som læreren pleide å ha er nå overført til bøker sammenfattet av tørre akademikere som ikke har peiling på hva det vil si å stå i et klasserom. Konstruktivistisk læringsteori går ut på at eleven selv konstruerer sin kunnskap og dermed også sin læring. De kan faktisk ikke lære noe av læreren sin! Vel, læreren blir en ressurs på lik linje med bøker eller Wikipedia.
Så hva er så lærerens oppgave i dagens skole? Kanskje er det som omsorgsperson? En som skal sørge for at det er godt læringsmiljø og at alle er venner? Høres ut som en 68ers våte drøm eller hva? La oss ikke stole på at læreren selv har kunnskap. Ikke gi ham eller henne den autoriteten som trengs til å være en som kan lære bort av sin livserfaring og kunnskap, inspirere og stille krav, og dermed gjøre en forskjell i sine elevers liv. Det er farlig det vet du. Når man gir enkeltmennesker for mye makt. Det er bedre at de forholder seg til en lærebok skrevet av de riktige menneskene som vet best.