Stadig er det skoleskytinger i USA. Nå sist i Texas, og anti-våpen-lobbyen kom raskt i gang med å slå politisk mynt på hendelsen. Problemet er at våpen ikke er en årsak, det er ikke en utløser. Det er et redskap. Og som alle andre redskap, så kan det misbrukes.
Det å skyte, stikke og skade sine medelever i kaldt blod, kan aldri rettferdiggjøres, men vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å late som om det er våpen som utgjør den største trusselen på skoler som rammes av drap på medelever. I de aller fleste hendelsene så er årsakene en underliggende ukultur for mobbing og organisert utfrysning av medelever, kombinert med alvorlige psykiske plager som ikke blir tatt på alvor. Gang på gang ser vi skoleledelsen og helsemyndighetene unnskylde seg i etterkant av skolemassakre, mens sinnet rettes mot redskapet brukt istedenfor de som feilet i jobben sin.
De første rapportene fra Texas tyder på at det nok en gang er mobbing og utenforskap som har drevet et ungt menneske til å ta menneskeliv for å komme seg unna sine plageånder. Og det er ikke første gangen. Elliot Rodgers, som for 4 år siden drepte 6 mennesker i California, var også et offer for mobbing. Det samme var hun som regnes som en av de første skoleskyterne, Brenda Spencer.
Det er et enormt sosialt press på amerikanske skoler. Man skal passe inn i en eller annen gruppe. Og hver gruppe har sine hakkekyllinger. Som følge av dette enorme presset fra sine medelever, sliter mange med selvbildet, enkelte isolerer seg, noen skader seg, andre tar livet av seg, og noen ytterst få, tar livet av andre. Så langt har heldigvis vi vært spart for det verste av denne ukulturen, men 6,6 % av norske skoleelever opplever å bli mobbet på regelmessig basis.
Den siste tiden har Incel-kulturen havnet i medienes søkelys, en liten gruppe med hovedsakelig unge menn, som har følt dette enorme sosiale presset på kroppen. Incel er en forkortelse for Involuntary Celibat (Ufrivillig i sølibat), og er et nettfenomen hvor unge menn med sosiale problemer får utløp for sin frustrasjon, og retter det mot kvinnene de føler seg avvist av, og mennene som fremstår som mer vellykket enn dem selv. Flere av den siste tids massakrer har blitt tilskrevet eller omfavnet av Incel-miljøet. Miljøet fremstår som et gjørmehull, befolket av guttunger med lav selvtillit, som dytter hverandre stadig lengre ned i møkka.
Nå, årsakene til at disse unge personene til syvende og sist velger å identifisere seg med et destruktivt og selvødeleggende miljø som Incel-miljøet er, kan være mange, men hvis vi behandler mennesker som tapere, så er sannsynligheten stor at vi ender opp med sosiale tapere.
Diskriminering kan ta mange former. Du kan trakasseres for ditt kjønn, din rase, din religion og din legning. Og disse formene for trakassering er viet mye oppmerksomhet, med støttegrupper, demonstrasjoner og politiske initiativ. Men den generelle diskrimineringen som rammer unge over hele landet, basert på litt for store ører, litt for stor mage, feil foreldre eller sosial status, denne formen for daglig trakassering, blir sett på som lokalt problem, et avgrenset problem, som ikke krever dem samme oppmerksomheten.
Men for ofrene er det et fett om man blir mobbet for hudfargen eller nesen. Det gjør like vondt uansett. Vi må løfte øynene våre. Ved å definere oss frem til at visse former for trakassering er mer alvorlig enn andre, så glemmer vi de gruppene vi definerer bort.
Mobbet ble også Parkland-skyteren Nicolas Cruz. I et følelsesladet klipp fra en demonstrasjon i etterkant, kan vi se den nå prominente anti-våpenaktivisten Emma Gonzalez proklamere at til tross for at gutten var fryst ut av resten av skolen, så var det våpenet sin skyld at så mange mistet livet.
Og ja. Lett tilgang på våpen kan definitivt øke skadeomfanget. Men den generelle debatten i etterkant av massakre på skoler, bør ikke dreie seg om hvilket våpen som ble brukt. Den bør ta for seg kjernen av problemet: At for mange unge mennesker så er skolehverdagen et helvete å komme seg gjennom. På grunn av sine medelever. Som burde vært en støtte.
Det er på tide at vi slutter å prate om redskapene bak tragediene. Etter islamistisk terror, er det ikke bruken av trailere, eller eksplosiver som tas opp. Det er den voldelige ideologien som ligger bak. Våpendebatten blir en avsporing. Etter skolemassakre bør fokuset rettes mot årsaken. Hvordan unge mennesker kan psykisk gå løs på hverandre til en slik grad at de føler at eneste utvei er drap eller selvdrap, og hvorfor myndigheter, både helse og skole, ikke klarer å plukke opp disse tilfellene. Vi trenger et fornyet fokus på sosialt utenforskap og unge menns psykiske helse.
Bare slik kan vi få et ørlite håp om å få slutt på denne voldsepidemien