Jeg har en nær venn som jeg har hatt mange gode samtaler med. Vi snakket ikke om vær og vind, men delte tanker om religion, politikk, kultur og etikk. Vi snakket om bøker, avisartikler og kronikker vi har lest, og om det vi skrev selv, om våre foredrag og paneldebatter vi har deltatt i. Vi hadde så mye å snakke om, om vi bare hadde hatt nok tid.
En dag jeg kom på besøk til min venn, før jeg fikk sagt hei og tatt av meg skoene, utbrøt han: «Lily, er det tanker eller handlinger som er straffbare?»
«Tanker!», svarte jeg, før jeg fikk tenkt meg om. Han spurte meg om hvorfor jeg svarte det. Jeg sa at der er fordi tanker fører til handlinger. Han gikk frem og tilbake på gulvet, mens han gestikulerte med hendene på sitt sedvanlige vis, stoppet opp foran sofaen og sa: «Tenk deg at dette er en benk i parken, og at jeg sitter på den. En veldig vakker jente går forbi meg, og jeg tenker at hun ser flott ut. Jeg tenker på henne resten av dagen, i mine tanker kysser jeg henne, og jeg kjærtegner henne. Er mine tanker straffbare? Nei.»
«Men hvis jeg setter mine tanker ut i praksis, i form av en fysisk handling, så er mine handlinger straffbare og de vil bli straffet. Ingen kan sette på meg håndjern fordi jeg i mine tanker kysset henne, eller gjorde mer. Er det noen som kan forby meg å tenke, eller er det umulig?»
Jeg så at min kloke venn hadde rett. Ingen diktator, ingen makt, kan forby våre tanker. Til og med når vi ikke ønsker å tenke på et tema, eller en situasjon, så tenker vi automatisk.
Etter en paneldebatt på Litteraturhuset, i regi av Norsk Pen, kom jeg til å tenke på denne samtalen med min gode venn. En av paneldeltakerne ønsket en lov for å begrense ytringsfriheten. Men det å begrense ytringsfrihet, uansett på hvilken måte, enten det er i form av en rasismeparagraf, en blasfemiparagraf, eller i form av sensur i aviser, kan likevel ikke hindre mennesker i å tenke.
Å begrense ytringsfriheten kan bidra til voldelige handlinger. Når man tenker eller setter ord på tankene i form av å snakke eller skrive om det, så blir tankene «luftet», og andre kan ta del i dem. De som ikke er bundet opp i blind ideologi kan dermed få en videre horisont enn om de hadde tenkt alene. Til og med i psykiatrien sier vi at det å sette ord på tanker og følelser skaper trygghet og tillit, at trollene sprekker i sola. Antall kvinner som begår selvmord er lavere enn antall menn som gjør det samme, fordi kvinner snakker mer om sine tanker og følelser.
Begrensning av ytringsfrihet er å begrense tanker. Å begrense tanker er farlig. Når man ikke kan ytre seg fritt, eller ikke får tilgang til andres tanker og kan utveksle idéer og erfaringer, når man ikke blir hørt eller ikke tør dele tanker fordi loven forbyr det, skapes farlige situasjoner. Har vi ikke lært noe fra 22. juli? Vi må åpne debattrommet for alle typer ytringer, enten det er i form av tekster, film, kunst, karikaturtegninger eller musikk.
Folk må ha muligheter til å uttrykke sine tanker, de kan ikke kveles. Vi kan klippe vingene av fugler, men vi kan ikke fjerne drømmen å fly fra fuglen.
Å begrense ytringer betyr å straffe tanker. Ifølge jussen er et handlinger som er straffbare, ikke tanker. Jeg fant denne definisjonen av begrepet «Ytringsfrihet da jeg søkte på internett:
«Ytringsfrihet er en avledning av tankefrihet. Det er en rettighet som innebærer friheten til å ha egne meninger. Ytringsfrihet betyr også at du kan motta og gi informasjon uten innblanding fra myndigheter eller andre personer.»
Definisjonen er veldig lett å forstå, og jeg forbauses over at det finnes akademikere som er for en lov som skal begrense ytringsfriheten. Hvordan kan de forby mennesker å tenke? Hvordan har det seg at de ønsker å straffe tanker? Når en akademiker sier at vi trenger en lov for å begrense ytringsfrihet, så lyder det i mine ører på samme måte som om en lege skulle fortalt meg at originalen av Koranen finnes i himmelen.
Hvorfor er vi så redde for tanker?
Hva er så skremmende med tanker? Kan de forårsake at folk vil tvile på om Gud finnes? Eller profeten? Tvilen er der allerede, til og med religioner aksepterer tvil, og tvil kommer fra nettopp tanker. Skal vi forby folk i å tenke for å hindre rasisme?
Vi har ikke noen reell rasisme i Norge i dag, fordi rasisme handler om raser. Jeg tror ikke at noen i dag tenker på dette på samme måte som rundt andre verdenskrig. Til og med de som faktisk er virkelige rasister kan ikke hindres i å ha tanker. De kommer til å ytre seg i ulike fora på internett på grunn av globaliseringen av media uansett.
I dag står vi overfor en kulturkollisjon: En kultur basert på demokrati og europeiske verdier, med likestilling, likeverd og som setter individets frihet høyt, i kollisjon med en æres- og klankultur som skiller mellom kjønn, med hierarkier innad i familien. En kultur som baserer seg på lover skapt av mennesker, lover som endrer seg med tiden, i kollisjon med en stagnert kultur basert på religiøse lover og Guds ord, en kultur som står fast uansett tid og sted.
Våre akademikere som vil ha begrensninger for ytringer, setter historien i revers og samfunnet tilbake i tid. Hvorfor ønsker de å beskytte klankultur mot kritikk, mot nye tanker og tvil? Er det ikke rasistisk at vi tenker at en gruppe mennesker med en annen etnisitet, ikke er i stand til å utvikle seg og tilpasse seg den nye kulturen, til andre måter å se ting på? Hvordan skal de kunne integrere seg i samfunnet, når vi bare nikker samtykkende til alt de sier, uten at vi kan utveksle våre tanker og meninger med dem?
Vi er mennesker fordi vi kan tenke, forstå, formulere og kommunisere. Ingen kan sette håndjern på tankene, men mine handlinger kan straffes.