Aftenposten skriver at regjeringen ikke kommer til å ta intiativ til å endre asyl- og flyktningsavtaler, men heller ønsker å bruke det handlingsrommet som eksisterer innenfor gjeldende avtaler. Akkurat hvilke innstrammingsforslag som blir lagt frem innenfor dette handlingsrommet, er fortsatt ikke offentlig.
Jeg håper dette er gjennomtenkt fra regjeringen. For det er dessverre rettighetene som er gulroten. Uten rettighetene hadde migrasjonspresset på Europa vært mye lavere. Denne videoen fra Melilla i Nord-Afrika illustrerer det fullstendig absurde med hele flyktningsystemet. (se spesielt 3:45 – 4:20)
Storming belønnes
Grensen har fem gjerder, store mengder med piggtråd samt patruljering og bevoktning der potensielle inntrengere får hardhendt behandling og blir forsøkt jaget tilbake der de kom fra.Likevel prøver folk å krysse. For hvis grensen stormes på en slik måte at bare en liten gruppe kommer seg forbi alle sperringene og noen hundre meter inn på europeisk jord, har de plutselig rettigheter. De må registreres. De har allerede en beskyttelse i henhold til lovverket. De må få sin sak vurdert og de må aksepteres for retur av hjemlandet dersom de får avslag.
Hvis disse personene istedenfor hadde blitt fraktet rett tilbake til den andre siden av gjerdet, den samme behandlingen som de hadde mottatt 3 minutter tidligere, hadde problemene vært utrolig mye mindre. Man kunne klart seg med færre gjerder og lavere vakthold.
Problemene med et asylsystem som gir rettigheter og holder dørene på gløtt, har vi fått dokumentert over de siste tiårene. Vi klarer ikke å håndheve det på en streng nok måte. Det sklir ut. Det oppleves dessuten ikke rettferdig at de sleipeste og mest ressurssterke er de som skal få sine saker behandlet. Det dukker stadig opp gode medmenneskelige grunner til å gi unntak, og vi vegrer oss alle sammen for å «dømme» andre mennesker til et mye tristere liv enn de kunne hatt i Europa.
Asylindustrien
Det som har feilet er det restriktive systemet. Det har feilet på en eskalerende måte. Stadig flere pressgrupper på innsiden motarbeider det. Disse gruppene utgjøres ikke bare av ideologiske innvandringsliberalere, men lobbyister fra en stadig økende asylindustri og stadig større diasporagrupper fra asyl-landene. Skal man foreta en kursendring som monner, må man fjerne det restriktive systemet helt, uten å erstatte det med noen annet.
Når realiteten er at Europa uansett ikke har evne til å absorbere flere flyktninger, er det mye bedre å si dette i klartekst. Vi gir ingen asylbehandling. Det er ingen asylrett. Vi gir ingen unntak. Det er ingen ankeinstans. Det er likt for alle. Det vil dempe både migrasjonspresset og det løpende politiske presset, og det vil spare store kostnader knyttet til behandling av alle sakene.
Vi kan gjerne ha en ordning der våre øverste myndigheter (Stortinget/Regjeringen/Kongen i statsråd) unntaksvis kan invitere isolerte enkeltpersoner til å få asyl i landet. Da er vi tilbake ved asylinstituttets kjerne. Men en ordning som har et slikt omfang at det krever et eget byråkrati å håndheve, er åpenbart mye mer enn kontinentet tåler. En slik ordning kan trygt avvikles.