Som førtiåring med vikende hårfeste skjønner jeg lite av Sophie Elise og hennes barmfagre suksess. Jeg ser henne sitte der i trusa og markedsføre leppestift og sminke, og jeg kan ikke fatte og begripe hvordan flere titalls tusen mennesker flokker til bloggen hennes. At jeg er misunnelig er bare forbokstaven.
Selv har jeg prøvd meg i mange år som blogger, først som teknologiblogger, så som filmblogger og nå som engelsk historie- og litteraturblogger. Jeg får mange virtuelle klapp på skulderen. Jeg er så flink, så flink, sier de. Men så blir det stille, og det trengs nesten viagra for å få opp besøkstallene.
Hvor var alle menneskene da jeg presenterte kloke synspunkter om Mary Shelley, eller da jeg beskrev kompleksiteten nordkoreansk animasjon? De jublet heller ikke da jeg, som filmblogger, analyserte Sverre Udnæs versjon av Eugene O’Neill?
Mitt siste prosjekt, historyradio.org, er en slags blogg / nettradio om litteratur og historie, de to fagene jeg underviste i da jeg var lærer på begynnelsen av 2000-tallet. Omfattende endringer i det lineære sendemønstret i radio og TV har åpnet nye muligheter. Filer kan dumpes i datamaskiner, sorteres etter metadata, og så spys ut over eteren etter gitte retningslinjer. Det er slik vi har fått radiokanaler som NRK Klassisk og NRK Folkemusikk. Ingen jobber i disse kanalene, ingen skriver noe. En datamaskin velger filer og spiller dem etter hverandre. Slik kan man lage strømmer av video og lyd i uendelige variasjoner.
Så lenge man har et audio-visuelt arkiv, har man grunnlaget for å presentere materialet i form av strømmer eller som Netflix-lignende «on demand» service. Fremtiden ligger hos de som besitter slike arkiv og som er i stand til å benytte seg av dem. Om YouTube forandret sine spillelister til direkte strømming, hva ville da skille disse fra andre lineære strømmer, som f.eks. NRK Rock?
Det er denne veien det går hos de som befinner seg i forkanten av radio-strømmingen: Pandora, Spotify osv. Arkivert materiale trenger ikke presenteres live. Faktisk er det lite på kanaler som NRK, bortsett fra nyheter og sport, som trenger å tvinges inn i et direkte-format. Likevel vil vi ha det slik. Merkelig. Jeg skal ikke klage, for det er nettopp disse endringene som har gjort mitt siste prosjekt mulig.
Misunnelse og frustrasjon
Men tilbake til Sophie Elise. Jeg ser hun blir skjelt ut i kommentarfeltene. Hun er alt fra kynisk til en bimbo, blir det sagt. De som sier slikt har liten kjennskap til nettet. De aner ikke hvor mye arbeid som ligger i å drive et nettsted. De burde selv sette seg ned og skrive noe, og se om de får like mange besøkende som Sophie Elise. Bak en slik suksess ligger det så mye arbeid, så mye kontakt med sponsorer, fotografer og andre pressefolk at jeg blir helt utslitt av å tenke på det. Og så var hun jo svært ung da hun fikk i stand denne suksessen. Jeg tar av meg hatten for Sophie Elise, dere vet, den jeg bruker for å skjule vikene.
Både jeg og Sophie Elise representerer andre vesentlige endringer i mediebildet. Staten har ikke lenger monopol over hverken det som trykkes eller det som sendes. På min nettradio i stua har jeg 30000 kanaler å velge mellom. Hva skal jeg med NRK når jeg kan høre NPR eller BBC, eller hvorfor ikke France Info? Når det gjelder utenriks er det bare språket som gir NRK og TV2 relevans. Innenriks er de tilsynelatende trygge. Men også her har det dukket opp utfordrere. I overgangen fra trykte medier til nettjournalistikk har det dukket opp nye nettaviser, blogger med ambisjoner, som Radikal Portal på venstresiden og Resett på høyresiden.
Man har jo av og til hyllet den «frie pressen», og hevdet at den sikret ytringsfriheten. Men det stemmer faktisk ikke. Det er først nå når den teknologiske utviklingen midlertidig har svekket de gamle maktstrukturene at grasrota, ubehagelig og uvøren som den er, kommer til ordet. Men vi vet alle hva som er i vente. På et eller annet tidspunkt vil makta igjen ta kontroll, og de etablerte maktstrukturene vil tvinge seg fram på nettet, som alle andre steder.
I mellomtiden kan harmløse bloggere som meg selv og Sophie Elise pusle med vårt. Vakre Sophie Elise vil nok alltid finne sitt publikum. De andre nyvinningene på nett bør ta en titt på middelmådige meg: jeg skriver for «døve ører». Slik kan det bli for alle som ikke har NRK, Schibsted eller Amedia i ryggen en gang i fremtiden.