Illustrasjonsfoto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Er straffelovens paragraf 135 en fallitterklæring mot innbyggerne i Norge?

Denne loven, populært kalt rasismeparagrafen, er et hån mot fri tanke og troen på våre medmennesker. La oss gå gjennom paragrafen, så skal jeg utdype hvordan paragrafen på noen områder er overflødig og på andre direkte farlig for vårt liberale demokrati.

Slik lyder paragrafen:

«Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.»

Innledningen til paragrafen er grei skuring. Den tegner opp virkeområdet for selve paragrafen og angir straffenivået. Det jeg vil problematisere er ordlyden «diskriminerende eller hatefulle ytringer». Hva menes egentlig med diskriminerende eller hatefulle ytringer?

«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

  1. a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
  2. b) religion eller livssyn, eller
  3. c) homofile legning, leveform eller orientering.
  4. d) nedsatte funksjonsevne»

La oss se litt på disse vilkårene og se om de gir noen mening Så man skal ikke true folk? Hvis jeg husker min juss rett, er det å true noen ulovlig, selv om du ikke gjør det på det grunnlaget som står nevnt i denne paragrafen. Så denne delen er overflødig, og jeg tror de fleste er enig at vi ikke skal gå rundt og true hverandre. Det neste er forhåne. OK – så hvis jeg har lyst til å bruke en kombinasjon av Bibelen og Koranen som opptenningsved i peisen min, samtidig som jeg kringkaster dette på Facebook live, eller tenne på et stort trekors i hagen min, så skal jeg staffes? Hvem har dette skadet? Jo, ingen selvfølgelig. At det er forhånende er helt klart, men det at vi skal straffe noen for å forhåne noen, er jo noe jeg ikke forbinder med et liberalt demokrati. De jeg forbinder med slik holdninger er IS, gamle Sovjet, Pol Pot og tilsvarende frihetshatende regimer.

Det neste er å fremme hat. Har vi virkelig så liten tiltro til våre medborgere at vi tror at hvis de hører noen si noe hatefullt om en gruppe mennesker, så er deres første respons trampeklapp og applaus? Nå er det garantert noen som tenker: «nei, men hvis noen sier noe lenge nok, så vil noen bli overbevist». Hvis du er en av dem som tenker slik, anbefaler jeg deg å gå på badet og se deg selv veldig grundig i speilet og tenke deg om, for det du egentlig sier, er at hvis jeg bare møter opp utenfor huset ditt hver morgen og sier «død over jødene», og gjentar det lenge nok, og kanskje også møter opp i lunsjen på jobben din og snakker om hvordan jødene kontrollerer verden, så vil du til slutt være enig i disse hinsides latterlige påstandene.

«Selvfølgelig ikke», tenker du nå, «jeg vet da bedre». Siden vi først er på badet, så vil jeg be deg ta en ny lang, hard kikk i speilet, din paternalistiske, egosentriske tåpe. Du vet mest sannsynlig ikke bedre enn noen andre, så hvis du klarer å høre på hatefulle ytringer uten å bli påvirket av det, så klarer de fleste det. Derfor er denne delen av paragrafen helt meningsløs.

Det neste er å fremme forfølgelse. Her vil jeg vise til det jeg skrev om å fremme hat, for det samme prinsippet gjelder her. Så hvis noe fremdeles er uklart, bli gjerne på badet over natten mens du stirrer på deg selv i dyp kritisk selvrefleksjon.

Den siste delen omhandler ringeakt, eller det vi på godt norsk kaller forakt. Så jeg har ikke lov til å forakte folk jeg ikke liker nå? Eller skal staten skal bestemme hvem det er greit å forakte og hvem det ikke er greit å forakte? Så jeg kan fint skrive på Facebook at jeg forakter alle beliebers, men gud forby hvis jeg sier at jeg forakter Jehovas vitner og deres usannsynlige intolerante syn på det meste, men i særdeleshet deres syn på homofile. Da er det best å kaste meg rett i spjelet, for sånn forakt skal vi ikke ha her i Norge. Hele denne paragrafen har en klam paternalistisk hånd hengende over seg. Essensen i paragrafen kan  egentlig oppsummeres slik: Vi må beskytte folk mot dårlige innflytelser, for de blir så lett forledet. Og alle har en rasist, antisemitt og homofob inne i seg, som bare venter på å springe ut i full blomst med den rette intellektuelle gjødselen. Jeg mener at virkeligheten ikke er slik. Folk er stort sett gode mennesker, uten hat i sine hjerter, og med enkle ønsker om et godt liv for seg og sine. Det fins selvfølgelig noen som har latt hatet korrumpere sjelen sin. Men dette er en veldig lite gruppen.

Det finnes så mange gode, ærlige mennesker som kan stå opp mot disse. Det være seg sykepleiere som har dedikert livet sitt til å helbrede og hjelpe syke mennesker, eller førskolelærere som vier livet sitt til å jobbe med barn, vi har gründere og bedriftsledere som skaper arbeidsplasser for at folk skal ha et arbeid å gå til. Samfunnet er fullt av gode mennesker, gode mennesker som vet forskjellen på rett og galt, mennesker så står opp mot hat fordi det er det rette å gjøre.

Det er ingen grunn til å institusjonalisere dette gjennom paragrafer og lover. Jeg vil heller si det er direkte skadelig, det fjerner incitamentet hver av oss burde ha til å ta et oppgjør med de mørke kreftene som av og til viser seg i samfunnet. Vi lar det bli noen andres oppgave, vi betaler vår avlat og lar noen andre tenke på problemet. Det er dette som faktisk kan være farlig og som kan føre oss skikkelig på avveie. Og hvis vi noensinne, mot all fornuft og sannsynlighet, kommer til et punkt der flertallet i Norge mener at det er greit å tvangssterilisere innvandrere eller fengsle homofile for å være homofile, da har vi oppnådd et samfunn som ikke er verdt å redde, og vi kan bare pakke sammen, gå i parken og legge oss ned for å dø.