På Fredsforskningsinstituttet (PRIO) foregikk det et seminar på fredag. «Avkolonisering av akademia», var tittelen. Den tidligere redaktøren for Ny Tid og idéhistorikeren Dag Herbjørnsrud hyllet tiltaket i Dagbladet her forleden.
Fredag «slår en internasjonal bølge inn over Norge,» kunne vi lese. «De siste års internasjonale debatter om kolonialisme i akademia har nå nådd Norge. På årsmøtet i april vedtok SAIH (Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond) erklæringen «Avkolonialisering av høyere utdanning». SAIH skal nå «jobbe for at mangfold i verdens- og kunnskapsforståelse gjenspeiles i pensum, undervisning og forskning ved norske høyere utdanningsinstitusjoner».
Det dreier seg om det sedvanlige perspektivet som har kommet ut av feministisk «forskning» de siste tiårene og som ble latterliggjort av Harald Eia i serien Hjernevask. I forskningsinstitusjoner og på universiteter forfølger de sine grunnteser om at kjønn er sosialt konstruert og at «sannheter» kun er del av et politisk spill. Virkeligheten relativiseres og revolusjonær forandring kan legitimeres.
Deres eget «spill» er rettet mot Vesten, og primært mot den vestlige mannen. Det er han som bærer skyld, og han har farget hele vestens kultur og tekning med sine undertrykkende perspektiver.
Herbjørnsrud kaller prosjektet han ønsker velkommen for en større «interseksjonell kamp mot institusjonell rasisme i høyere utdanning. Mot et kolonialistisk perspektiv der det ikke-europeiske og ikke-mannlige systematisk utestenges eller nedvurderes.»
Akkurat. Den europeiske mannen utestenger alle som ikke er europeiske menn, også europeiske kvinner.
«I ET KOLONISERT NARRATIV inkluderes ikke bidragene fra minoriteter, kvinner eller de 90 prosent utenfor det «hvite» eller kristne Vest-Europa/USA,» skriver Herbjørnsrud.
Og videre:
«Mye av dagens kanon er bygget på identitetspolitikk. Det eurosentriske får en politisk funksjon: Majoriteten på norske universiteter opplæres til å tro at vitenskapen er «deres», i det minste «europeisk», og dermed noe man har et kulturelt eierskap til. Nyere internasjonal forskning blir dermed «historieforfalskning.»»
Den vitenskapelig revolusjon skjedde altså ikke i Europa. For Herbjørnsrud er det viktig å rive ned europeisk stolthet og fremheve bidrag fra alle andre enn europeere.
«Den voksende, hvite Identitærbevegelsen kommer ikke ut av det blå,» skriver han videre. «Snarere blir «generasjon identitet» et resultat av dyrkelsen av «den europeiske sivilisasjon»».
Multikulturalismen
Akkurat, for her har vi nemlig prosjektet. Det multikulturelle. Europeerne tviholder på sin identitet og gjør motstand mot masseinnvandringene fordi de tror for godt om seg selv. Det skal være budskapet på PRIO-seminaret.
Herbjørnsrud og hans helter sier utilslørt at vi må begynne å tenke dårlig om oss selv og bra om «de andre». Kun da vil det multikulturelle vinne over den nasjonale tenkningen. Selvforakt som politisk virkemiddel.
Det er lite eller intet vitenskapelig over dette prosjektet. Det er politikk. Man går ikke av veien for løgn og forfalskninger, systematiske underdrivelser av massakrer og overgrep hos ikke-europeiske kulturer, og en falsk påstand om for eksempel det fredelige og tolerante ved den islamske ekspansjon fra 600-tallet.
Det Herbjørnsrud tar til orde for er ikke noe nytt. Han har rett i at dette er en internasjonal bølge. Og det er ikke uten grunn at han fremhever med beundring folk som Thomas Hylland Eriksen og Sindre Bangstad. Multikulturalismen har alltid hatt et selvhatende preg.
Og i mindre porsjoner har denne voldsomme skyldfølelsen innen akademiske disipliner søkt seg inn kriker og kroker av norsk sosialiseringspraksis, utdanningssystem, politikk og media. Vi er fæle, de andre er egentlig mye bedre enn oss. Våre (mannlige) forfedre var arrogante, rasistiske slavehandlere med oppblåste selvbilder, mens «de andre» var ofre.
Ja, vi har hørt det før. Du kan ikke unngå disse forsøkene på indoktrinering hvis du vokser opp i Norge. Men sjelden har jeg sett en mer outrert versjon av denne fiendtligheten mot sannhet, Europa, Norge, hvite menn og «oss» enn det Herbjørnsrud (som selv er en hvit mann) presterer.
Og det selvfølgelig i Dagbladet.