President Donald Trump har gjennomført et møte med Nord-Koreas leder Kim Jong-un som kan være starten på en historisk prosess. Det er ingen garantier for at dialogen ikke kollapser. Djevelen ligger ofte i detaljene, som det heter. Men ved å droppe detaljene i første omgang, har man skapt en atmosfære av gjensidig sympati og til dels felles skjebne mellom topplederne som er en forutsetning for den videre prosessen. Delegasjoner på begge sider har nå et press fra toppen om å vise fleksibilitet og være konstruktive.
Trump har allerede og som forventet blitt kritisert for ikke å gjøre menneskerettigheter og demokratiske valgprosesser til et krav som stilles til regimet. Og samtaler fritt for påpekninger av hvor autoritært, antidemokratisk og umenneskelig motparten behandler sin egen befolkning er kanskje den viktigste forskjellen til en etablert vestlig tilnærming.
En utvikling mot «frie valg» i Nord-Korea ville vært det samme som å be Kim Jong-un underskrive på sin egen dødsdom og derfor en tilnærming med svært liten mulighet til å lykkes. Nå legges det snarere opp til at statsmakt forhandler med statsmakt, og ingen av partene blander seg direkte inn i hvordan den andre forholder seg til sine egne befolkninger.
Dette plasserer Trump i en realpolitisk tradisjon som har stått svakt i forhold til den idealpolitiske i en lang periode i vestlig utenrikspolitikk og spesielt etter jernteppets fall. Den idealpolitiske tradisjonens utgangspunkt er at kun stemmeseddeldemokratier er legitime og stabile stater, og at det er i vestlig interesse å omgjøre alle stater i sitt eget bilde. Men når man skal forhandle med diktaturer, som Nord-Korea er, vil det innebære at man jobber direkte og implisitt med å drive de man forhandler med fra makten.
Det blir en overdrivelse å genierklære Donald Trump. Hans kunnskaper om ulike fagfelt kunne sikkert vært bedre. Men det nyskapende og mer intuitive i tilnærmingen hans var nettopp det Vesten og USA trengte nå. Altfor lenge hadde man gått i samme spor, opphøyd på sin egen liberale og antinasjonale samfunnsmodell og besatt av en «misjonerende» og bedrevitende tilnærming til utenrikspolitikken.
Trump gikk til valg på å sette amerikanske interesser først, ta Russland «seriøst», og på å slutte med «nasjonsbygging» i utlandet. Dette var et direkte brudd med konsensus fra de etablerte partiene så vel til høyre som til venstre. For min egen del var disse signalene det viktigste grunnlaget for å støtte Trumps kandidatur. Den etablerte tilnærmingen hadde ført til mer ufred enn fred og bidratt til fallerte stater med påfølgende flyktningstrømmer i retning Vesten.
Vesten trengte mer realpolitikk, både utenriks og innenriks. Og det første gjennombruddet i Singapore i dag er en bekreftelse på at USAs befolkning gjorde rett i å gi en utradisjonell person som Donald Trump – en outsider – muligheten til å være president.
For Trumps kritikere og ikke minst de som har avskrevet ham som lite annet enn en dum bavian er det selvfølgelig ikke enkelt å anerkjenne det som har skjedd. Men de gjør seg selv en tjeneste hvis de ser litt bort fra personen de misliker så sterkt, og legger egen prestisje (knyttet til det å ha «rett») til side, og heller fokuserer på hva nytt han bringer inn på vestlig side.
For her er det noe for alle vestlige statsledere å lære: Realisme, realpolitikk, og samtalene menneske til menneske.