Utdanningsdirektoratet avholdt fredag 25. mai 2018 sentralt gitt skriftlig eksamen i engelsk for rundt 20 000 elever i 10. klasse. Det ble på eksamensdagen kun oppgitt én tekst. Tittelen var “Multiculturalism has won. Let’s move on”. (Uten spørsmålstegn). Oversatt til norsk: «Multikulturalismen har seiret. La oss gå videre.» Den tilknyttede oppgaven var ikke å drøfte temaet, men å gjengi hovedbudskapet i teksten.
Et kontroversielt tema
En leser som mangler et akademisk forhold til samfunnsvitenskapene, kan få en første formening om aktualiteten til temaet “multikulturalisme” ved å se på hva som sies om temaet i dag:
Et standard boksøk på “multiculturalism” på verdens største digitale markedsplass amazon.com gir blant de fem første treffene “The Crisis of Multiculturalism in Europe: A History (2017)”, “Multiculturalism: A Critical Introduction (2011)”, og en tredje bok som presenteres blant annet med disse ordene: “the term is used – and misused – […] within the educational arena”, “[the book presents] the opinions surrounding this controversial subject”.
Nasjonalt har vi Sylvi Listhaug, utvilsomt elsket og hatet for sitt syn på multikulturalisme, og vi har professor Terje Tvedt som med sin rekordselgende sakprosabok “Det internasjonale gjennombruddet” fra 2017, hvor temaet ligger sentralt, flittig både hylles og slaktes av ulike debattanter.
En skjev fremstilling
Forfatteren av teksten som oppgis på eksamen, Sunny Hundal, er grunnlegger og redaktør av en venstreorientert politisk blogg ved navn “Liberal conspiracy”. Innlegget hans ble sampublisert i det marginale inkluderings-magasinet DiverseMag, og i leserinnlegg-seksjonen til den britiske venstreorienterte avisen The Guardian, men det fremkommer ikke tydelig på eksamen at teksten er et leserinnlegg, til forskjell fra en nyhetsartikkel.
Bloggeren opplyser bastant og uten å oppgi kilde at “the war against multiculturalism has utterly failed”. Teksten er lettere bearbeidet av Utdanningsdirektoratet, slik at det også er sakset inn et hyggelig avsnitt om dans, gastronomi og kleskultur. Utdanningsdirektoratet har for øvrig fjernet de delene av teksten som omtaler og kritiserer høyresidens politikk.
Kontrasten til de 20 første treffene på Google-søket “multiculturalism has won” er slående: Vi finner riktignok tre treff relatert til den opprinnelige bloggen. Men tretten av de andre titlene og ingressene inneholder minst ett av ordene “failed”, “toxic” og “disaster”, og vi finner blant annet en (høyreorientert) kilde som refererer til en spørreundersøkelse fra 2018 som tegner et katastrofalt bilde av multikulturalisme.
Selve eksamensoppgaven som gis til elevene er også overraskende, da den avviker fra akademisk praksis: Eleven skal altså ikke drøfte påstander eller finne argumenter og motargumenter: Oppgaven er å forklare hovedbudskapet i teksten, deretter forklare hvorfor Storbritannia har blitt et multikulturelt samfunn. Det finnes ingen tekst nummer to som balanserer det inntrykket som gis av den første teksten.
En upassende arena
Malkenes-saken har etablert det faktum at tenåringer er sårbare. Det kan ikke bare gjelde deres følelsesliv, det må i minst like stor grad gjelde deres intellekt, og det spesielt i en eksamens-situasjon: kandidater er i slike formelle seanser uvanlig mottakelige for “ny” informasjon.
Da er det problematisk at skolene rutinemessig samler inn oppgaveheftet i dét elevene forlater eksamenslokalet, samtidig som eksamensoppgaven ikke offentliggjøres på vanlig måte (men forblir “beskyttet på grunn av opphavsrett”). Dette gjelder også for de kandidatene som akkurat har vært igjennom denne eksamenen, og som ville ønske å vise oppgaven til sine foresatte.
Slik kan altså en betydelig del av vår oppvoksende generasjon etter denne intensive eksamensdagen sitte igjen med en klar og uimotsagt idé om at de har fått innblikk i noe viktig: multikulturalismen har seiret. Sier du i mot, da er du gammeldags og i klart mindretall.
For mye ideologi
En lærer-bekjent kalte dette “politisk indoktrinering”, og humret deretter litt over sin egen uttalelse. Men det er altså noe gjenkjennbart med den politiske oppdragelsen i gamle Sovjetunionen: “The rising generation must be cheerful […] and unshakeably convinced of the triumph of communism.” (John C. Clews, 1964). Er det riktig at eksamenskandidatene, de kommende stemmeberettigede, skal fylles med en ikke-diskutérbar og ubegrunnet entusiasme for multikulturalisme?
Det er utopisk å se for seg en politisk nøytral opplæring gjennom ti år med grunnskole. Men det er frekt når lærernes bestrebelser på politisk måtehold i møte med elevene brytes under en nasjonal eksamen. Den strenge faglige kontrollen som måtte være med utarbeidelsen av eksamensoppgaven omfatter åpenbart ikke bredere hensyn til nøytralitet. Altså bør Kunnskapsdepartementet undersøke årets prosess, og i det større se om det er “vanlig” med slike politiske budskap innbakt i eksamener. I så fall kan dette tyde på manglende kontrollmekanismer i og/eller med Utdanningsdirektoratet.