Et menneske som legger seg flat og sier unnskyld er i det eksepsjonelle øyeblikket helt åpen, nesten forsvarsløs. Den plutselige sårbarheten han stiller for dagen virker på de fleste rundt ham underlig, litt beklemmende, selv for dem som står der uten skyld. Men den virker også som en magnet. En ekte unnskyldning kan skape rom for dypere forståelse. Den kan si oss noe om hva vi er, mer enn hva vi hevder å vite om hva vi er.
Jon Hustad
Jon Hustad la ut en uforbeholden unnskyldning til Hege Storhaug. Han satt med feil «fakta» på hånden, som var videresendt fra noen man burde stole på: myndighetene. Hege Storhaug har i mange år tatt den lange omveien man må ta for å finne ut hva som skjuler seg bak sannhetsbildet. Det er å håpe at Hustads beklagelse kan gi Storhaug tilbake, om bare litt, av den dype anerkjennelsen hun fortjener. Men det er kanskje for mye å håpe på at flere journalister, samfunnstopper og kjendiser følger etter Hustads gode eksempel?
Paradokset er at gammelmediene holder mer av Hustad, som er litt kontroversiell, enn Storhaug, som etter at hun sa at norske moskeer burde bli stengt, (og det fordi mange av dem er økonomisk støttet av hatideologier) knapt blir invitert noe sted. Storhaug var på NRK før. Hun var også i debatt med Tajik på VGTV og har skrevet metervis med artikler i MSM, mange i selveste Dagbladet.
Det står respekt av å si unnskyld. Og det er bemerkelsesverdig hvilken respons ordet gir tilbake. Folk i kommentarfeltet er oppriktig villig til å gå videre. Sier man unnskyld så har man lov til å prøve på nytt. Om det som stiger fra asken er bra, da er det bra for alle. Involverte debattanter og lesende borgere. Den ekte beklagelsen har en universell «makt» som avvæpner dem som står klar med våpen rundt den forsvarsløse. Du kan ikke ramme vannet med et sverd eller gevær.
Trine Skei Grande
Øyeblikket forsvinner. Men om det var ekte, så vil katarsisen og øyeblikket av avmakt være noe å bygge videre på. En beklagelse skal komme når den betyr noe. Om du har informasjon på hånden, og likevel ikke beklager, så er den ingenting verdt om den en dag kommer. Da er den bare et resultat av sosialt og medialt press.
Trine Skei Grande har ikke engang kommet dit. For mediene og det kultursosiale rommet rundt henne kan ikke kritisere henne som kulturminister; vokter av pengebingen deres. Hun valgte riktig departement. Men var det ikke slik at Grande egentlig ville være kunnskapsminister? Hun er utdannet lærer. Men så gav hun, som leder av partiet, den mer prestisjefylte posten de fikk tildelt av Høyre og FrP, til en relativt ukjent politiker som har gjort lite av seg i mediene siden overtagelsen av departementet. Grande valgte å være kulturminister, en post man ofte gir til en «up and comming» politiker. Som Giske og Tajik en gang var.
Grande tok hurtig en avgjørelse om taktikk. Og hun har tviholdt på den. Kan ikke gå tilbake. Bare velgerne kan dømme henne, for MSM vil ikke. Jeg tror at om Grande hadde vedkjent forholdene på det famøse bryllupet, så hadde saken dødd ganske fort. Den uforbeholdne unnskyldningens makt. Den treffer alle. For alle har gjort noe de angrer.
Det som uansett redder Grande er at samleiet ikke var straffbart. Uten å være skråsikker så virker det på meg som om hun da saken lekket hadde mannens sympati, og at de sammen kunne ha lagt en felles strategi som ville ha gitt dem gode plattformer å gå videre fra. Grande valgte å gi en falsk historieformidling som svekket mannen. Resultatet var at Resett fortalte alle de pinlige detaljene fra festen. At de gjorde det da, ikke før, er for meg et sikkert tegn på at Resett har god moral. Ingen andre enn de som allerede visste det burde ha visst om detaljene. Nå vet alle lesende i Norge det. Og det er Grandes egen feil. Hun er ikke ydmyk i offentligheten.
Det er menneskelig å ville lette byrden man bærer på. Ikke «gi» den til andre, som psykopaten, men heller avdemonisere den sammen med andre, slik Hustad gjorde. Et slikt behov for å være ren, lett og fri er det som får mennesker til å legge seg flate og ydmyke; si unnskyld. Det nytter ikke å si det til en vegg. Det er mulig det hjelper noen å si det til en gud, men uansett så må du si det til den personen som fortjener beklagelsen. Det er da det skjer noe; for unnskyldningens makt krever også en respons, om unnskyldningen er ekte.
Jeg har alltid ment at det er ofrene, og ofrene alene, ingen andre – i hvert fall ikke staten – som har talerett når det kommer til unnskyldninger. Når Ap tar 22. juli opp i sitt eget selvbilde, historie og «partikropp» som noe de skal være sårbare for i all evighet, så handler det for meg mest om et oppblåst selvbilde. De som døde var ikke politikere. De var pur unge mennesker.
Det er familie og venner som skal snakke, ikke Ap. At det finnes bånd der i mange sammenhenger er en del av sannheten. Men å si at det var et angrep på en Ap-camp er det samme som å si at du alltid vil være en del av det sportslaget/korpset/foreningen eller noe annet du meldte deg inn i noen år i ungdommen. Det er bare en bit av sannheten. Sannhet i seg selv. Men ikke hel.
Ap har offisielt tilgitt Giske. Å degradere Giske var muligens nødvendig, men politikeren Giske bør være høyt oppe i Ap. At han nå står på utsiden, med mer erfaring, karisma og ubrukt makt enn noen andre i Ap, synes bare komisk for en observatør. Men Giske sa aldri helt unnskyld. Og det er interessant.
Det kan hende at Giske ikke sa unnskyld fordi han personlig var uenig i den tunge behandlingen av saken hans. Med nye Ap-regler på plass, så hadde han vært ekskludert i dag. Hva skulle han ha gjort da? SV- innmeldelse? Glem det. De hadde tatt avstand. Med hans næringslivserfaring er det vel heller Venstre som burde ha kuppet ham. Men atte … #metoo …?
Om MDG, SV og Rødt ved de neste valgene skulle ta seg inn i det rommet Ap hadde alene i mange år etter krigen, og slik bygde makttårn på Youngstorget, så har jeg spørsmål: Skal dere fortsette (det Ap har bygget opp) eller revolusjonere?
SV, Rødt og MDG: Lederne deres er a) avsatt (som Listhaug) og korrupsjonsdømt (ikke som Listhaug) b) En kommunist som bor på Nordstrand i Villa. En som fremmer forslag om nedsatt lønn for seg selv og sine like når han vet at alle stemmer imot. MDG, dere har talspersoner, ikke ledere. Kom tilbake når dere vil være med i samfunnet.
For alle som sier unnskyld finnes det håp. Men det sitter ofte langt inne. Det kreves mot for å gå videre i en ny, uoversiktlig og ikke godhetsfundert virkelighet.