Aftenposten har hatt flere oppslag i juni 2018 om sakkyndige foreldretvister. Fokus på bruken av sakkyndige er ikke nytt, men temaer som formell rolleregulering og metodisk etterrettelig kvalitetssikring har aldri kommet frem og opp på et faglig nivå hvor det er mulig å påpeke svikten som er merkbar for både foreldre og profesjonelle aktører.
Temaer som imidlertid får lett spillerom er postulater som at foreldreparter, som saksøker eller saksøkt, oftest er befengt med psykopatologi og annen styggedom. Denne myten selges av psykolog og advokat Grethe Nordhelle som i Aftenpostens store oppslag lørdag 9.6.18 uttrykker: «I denne gruppen er det en overhyppighet av foreldre med problemadferd og manipulerende trekk». Nordhelle presenteres som «ekspert på manipulerende personlighetstyper og foreldretvister», men hun har aldri noensinne presentert sitt empiriske eller på annen måte faglig-akademiske grunnlag for sitt utsagn. Hvor har hun dette fra?
Barnefaren «Lars» formidler sin frustrasjon over en sakkyndig som har klistret på ham en diagnoselignende personlighetskarakteristikk som «sær, selvopptatt og med narsissistiske trekk» (Aftenposten 9.6.18 s5). Sakkyndiges tilbøyelighet til å beskrive klienter på denne måten er ikke helt uforklarlig hensett til den kultur som har fått utvikle seg med tvilsomme dogmer heller enn relevant utredningskompetanse for adekvat saksopplysning. Sakkyndige ser etter personlighetsbrister og finner som regel det de leter etter når minst en av foreldrepartene skal diskrediteres.
I Aftenposten 10.6.18 får lederen for de sakkyndiges interessegruppe Thomas Nordhagen uttrykke at noen sakkyndige strever med rollen og at det er blitt et hardere klima med høyere konfliktnivå i foreldretvister. Hvordan belegger han dette utsagnet? At sakkyndige strever med rollene er opplagt, de vet knapt forskjell på oppnevnelsesgrunnlaget iht. barnelovens § 61.1 og 61.3. Selv Fagetisk råd i Psykologforeningen, en av instansene i beskyttelseskulturen, har oppdaget dette problemet som er påpekt utallige ganger uten bedring. Med retten og de andre profesjonelle aktørenes stilltiende aksept får sakkyndige sjonglere sine roller utenom mandat. Til stor utrygghet for klientsamfunnet, noe som sjelden absorberes i den beskyttede kulturen de sakkyndige opererer innefor Advokatene holder som regel kjeft.
Etter Bl § 61.1 som dekker den innledende fasen i en foreldretvist kan sakkyndige oppnevnes. Det er ikke riktig som dommer Nymoen fra Oslo tingrett sier (9.6.18) at retten er helt avhengige av de sakkyndige. De sakkyndiges oppgaver skal defineres i mandatet Noe av jobben består oftest og i eksplisitt form å «avklare tvistetemaer». Forskning på om de sakkyndige evner å gjøre dette fins ikke. Erfaringer fra klienthold viser at de sakkyndige surrer det til så fort de får anledning til å buse inn i folks privatliv. Retten slår aldri ned på dårlig folkeskikk hos profesjonelle aktører. Formell rolleregulering som burde sitte i ryggmargen hos jurister, synes å være fremmedord i rettslige kontekster. Sakkyndige i fri dressur er «hovedregelen».
Oppnevning etter 61.3 er full utredning, men utredningskompetanse som sådan har aldri stått på pensumet, heller ikke i utdanningsprogrammet som ble satt i gang pr 1998. I Agenda Kaupangs rapport fra 2017 er brukt «kvalitetssikring» x antall ganger uten definisjon. Ikke et kvidder om krav til utredningskompetanse. At de sakkyndige strever med rollene er tydelig, men hvem skal unngjelde for denne svikten?
At konfliktnivået er blitt høyere er kun anekdotisk evident for de som ønsker å projisere ansvaret for at saker og ting ikke går seg til over på foreldregruppen. Fra et Aftenposten-oppslag i 7.6.2013 siteres: «I saker med høy konflikt etter samlivsbrudd har ofte en av foreldrene klare innslag av personlighetsforstyrrelser, sier psykolog Knut Ragnar Knutsen». Psykologen med «lang erfaring som sakkyndig psykolog i familie- og barnevernsaker i retten» sier imidlertid ikke noe om hvor han har dette fra, om det finnes et metodisk etterprøvbart og vitenskapelig frembragt materiale man kan sjekke påstandene hans mot.
De sakkyndige er opplært i å betrakte foreldre med nedlatenhet og har en lav terskel for å bruke stygge personkarakteristikker. Dessverre ser det ut til at enkelte foreldre som havner i disse sakene ikke helt skjønner at deres egne påstander om motparten i mange tilfeller er bensin på bålet. De sakkyndige kan gni seg i hendene. Konflikten skjerpes og diagnosene sitter løst både her og der. Empirisk grunnlag for å hevde at det er en overhyppighet blant stridende foreldre fins imidlertid ikke. Advokater kan med fordel roe ned sine klienter, selv om fakturaene blir mindre med dempet temperatur.
Man skulle tro at psykologutdannede sakkyndige hadde både foreldre og barns helse og fungering langt fremme i sin bevissthet. Man skulle for så vidt også tro at personer med universitetsutdannelse hadde yrkesstolthet i form av metodebevissthet om hvordan man går frem for kartlegging av tvistetemaer, identifisering av feilkilder, jf det mye misbrukte begrepet «kvalitetssikring», og presentasjon av faglig etterprøvbare resonnementer. Historien har vist at det ikke har utviklet seg noen seriøs kultur for faglige spørsmål, ingen forskning tiltross for eksplisitte krav og ønsker (NOU 1995:23, NOU 2006:9 og senest NOU 2017:8, det såkalte «Særdomstolsutvalget). Agenda Kaupangs rapport tyder også på faretruende lavt nivå.
Formell rolleregulering burde være mulig å få på plass. Her må juristene skjerpe seg. Oslo tingretts brev til Domstolsadministrasjonen (Aftenposten 9.6.18) lyder bra mht. å kreve kvalitetssikring av sakkyndiglistene. Men dommerne må også skolere seg i metodisk feilkildesøk for den delen av sakkyndigbransjen de omtaler som «de mest anerkjente». Det er disse som har dannet skolen for det dårlige sakkyndigarbeidet man tilsynelatende ønsker å kvitte seg med. Det er disse som har kurset og godkjent den psykologen som betegnet «Lars» som «narsissist».