En journalist rapporterer fra Nelaug stasjon om forholdene på Sørlandsbanen i 1951, da fem tog sto fast i snømassene under et voldsomt snøfall. Foto: NTB / Scanpix

Inntoget av nye kommunikasjonsmedium og mediekanaler har revolusjonert det som i dag  kalles mediabransjen. Man skal ikke så langt tilbake i tid hvor journalister stod med en notisblokk og medbrakt fotoapparat for å forevige og dekke hendelser eller arrangementer.  Hvis en går 30-40 år tilbake i tid, så fantes der to til tre nivåer av journalister, eller reporterer som vi kalte dem. Det var de som jobbet i den lokale pressen og de som dekket de nasjonale avisene. På toppen tronet de som nærmest var for royalty å regne innen bransjen, nemlig radio og tv-reporterene i NRK. Med denne rangordningen ble det norske folk opplyst om alt fra sport til politikk fra både inn- og utland.  Og slik gikk no dagan…

Men så skjedde det noe. Den teknologiske utviklingen gjorde noen kjempebyks innen kommunikasjonsverdenen, hvor reporterene gikk fra å bruke oppringte faste linjer via telefon og telexsystemer til dataløsninger som kunne oversende data i mye større mengder.  De av oss som har levd en stund husker sikkert ennå modemene vi stadig skiftet ut fra 1.2kb/s, 2.4, 4.8, 9.6…. osv. Så fikk vi ISDN, ADSL, og nå kaller vi det bare for internettet og måler kapasitet i Mega- og Gigabit.

I dag går vi alle rundt med små datamaskiner med ringekapasitet. Merkelig nok kaller vi dem ennå for mobiltelefoner, eller i utviklingens navn for smarttelefoner.  Faktum er at hver av disse lommevindunderene har mer datakapasitet enn hva en hadde tilgjengelig under den første månelandingen. Den formidable teknologiutviklingen skyldes i størst grad at man har utviklet systemer som tilbyr økt båndbredde for både faste og trådløse kommunikasjonslinjer. I praksis betyr dette at man kan overføre større datamengder på kortere tid, og med det får en økt datakapasitet.

Resultatet av denne utviklingen kjenner vi alle, men konsekvensen tenker vi nok mindre på.  For de som tidligere var profesjonelle reportere har nå fått enorm konkurranse fra enhver eier av en datamaskin eller en smarttelefon. De gamle avisene, enten det er på papir eller på nettet, har fått en hel nasjon som går dem i næringen ved å blogge eller presentere aktuelle hendelser direkte til andre eiere av smarttelefoner via ett utall av gratis tigjengelige nettsteder.  Faktisk opplevde vi for ikke så lenge siden at informasjon fra et AP-landstyremøte var offentliggjort via en smarttelefon før møtet var overstått. Slå den!

Så da er spørsmålet hva mediabransjen må gjøre for å bli mer relevant. For det første så innehar de det samme utstyr som Hvermannsen, men for å bli hørt må de bli kontroversielle. De må bli hørt, sett eller lest. Dermed er veien kort fra å være reporter til å bli synser.  Som bakteppe må de etablere en medie-identitet, og her går de fleste av dem rett i fella og blir politiske. Mest sannsynlig fordi den løsningen er den enkleste, for da kan man uttrykke ens egentlige mening.

Problemet som oppstår er at det blir vanskelig, om ikke umulig, å skille synspunktene til mediesynseren fra dennes arbeidsgiver, og dermed er sirkuset i gang.  Det mest nedrige en kan bivåne, er når den proffe mediesynseren begår polemikk i sosiale medier og gir vemmelige personkarakteristikker av personer i sin egen kundekrets. Det er unektelig noe underlig over det hele når gammelmedia prøver å gjøre seg interessant ved å la egne ansattes politiske ståsted bestemme hvilke nyheter som skal publiseres, og hvordan disse skal presenteres.

Men hvis en skal kikke inn krystallkulen og spå noe om fremtiden, så må det bli journalistyrkets død i den form det har i dag. Synsere ala TV2s Fredrik Græsvik, Aftenpostens Rossavik eller NRKs sterkt venstreorienterte nyhetsreportere vil snart forsvinne, og det mest p.g.a. sin egen feilvurdering av folks intelligens og evne til å anvende det siste innen kommunikasjonsteknologi. Det må være lov å undre seg over hvilke muligheter de neste generasjonene av teknologi vil bringe oss. Kanskje en enkeltnyhet vil vinkles forskjellig fra flere uavhengige  reportere. Vi er jo allerede reportere, alle som er på nettet!  Spørsmålet blir hvilket nettsted som innestår publiseringen og hvilken form presentasjonen får.