I en nylig tale frykter Tysklands utenriksminister Heiko Maas en ny verden radikalisert av nasjonalisme, populisme og sjåvinisme. Han lurer på hvordan Europa kan holde sammen i en slik verden, og hva slags rolle Tyskland skal ta i det europeiske samarbeidet fremover. «Verdensordenen som vi engang kjente og har blitt vant til eksisterer ikke lenger, så det europeiske samarbeidet må styrkes,» konkluderer den tyske utenriksministeren.
I talen nevner Haas det han mener er de tre største utfordringene til den regelbaserte verdensordenen som har preget internasjonale relasjoner de siste 70 årene: «Russlands angrep på folkeretten og suvereniteten til nabostater», «ekspansjonen til kjempen som er Kina», samt Donald Trumps «egoistiske politikk» – kjent som «America First.» Haas sidestiller på denne måten det liberale Europas historiske redningsmann, fremste allierte og ultimate sikkerhetsgarantist med kontinentets historiske ideologiske motparter.
Urimelige sammenligninger
Å sammenligne Trumps Amerika med autokratiske og diktatoriske regimer som Russland og Kina faller på sin egen urimelighet. Selv om den tyske idealistiske regjeringen ikke liker Donald Trumps politikk, er USA fortsatt et demokrati og en rettsstat hvor presidenten må stå til ansvar for sine handlinger – noe som den pågående Mueller-etterforskningen til grader beviser. USA har et robust demokrati som kommer til å overleve Trumps presidentskap. Den lovgivende, dømmende og utøvende makt er sterke og godt separert – slik er det verken i Russland eller Kina.
Ved å komme med slike meget uheldige sammenligninger, tester idealistene i Berlin USAs allerede tynnslitte tålmodighet ovenfor Europas undermilitariserte stater, noe som er direkte uheldig for Europas sikkerhetspolitiske interesser. Enten Berlin liker det eller ikke, er militær makt fortsatt et avgjørende og ultimat verktøy for å oppnå geopolitiske mål – noe som flere sikkerhetspolitiske hendelser den siste tiden attesterer til.
Faktum er at Europas nærområder blir mer og mer ustabile og kan by på store sikkerhetspolitiske utfordringer i tiden fremover. Skulle fremtidige hendelser kreve en militær inngripen i Europas nærområder, kommer europeiske stater fortsatt til å være helt avhengige av godvilje fra USA. Europas største militære makter var for eksempel inkapable til å føre bombekampanjen mot Gadaffis svake militære på egenhånd uten støtte fra USA. Kvasi-pasifistiske Tyskland – med sitt neglisjerte og underfinansierte militære – kommer i hvert fall ikke til å være i stand til å fylle vakuumet.
Hvem gjør vesten svakere?
Den tyske regjeringen argumenterer videre at «Trumps politikk har gjort vesten svakere og skadet europeiske interesser.» Denne analysen er kanskje ikke feil, men neglisjerer til de grader Tysklands egen rolle i å splitte den vestlige alliansen og fragmentere Europa i løpet av de siste årene. Faktum er at det er først og fremst Merkels Tyskland som har gjort vesten svakere – ikke Trumps Amerika.
Økonomisk brutalisering av sine partnere i Sør-Europa i form av å insistere på ekstreme innstramminger og samtidig avskrive enhver reform av sin egen eksportdrevne økonomiske modell har ledet til enorme økonomiske ubalanser mellom Europas stater – fordel Tyskland. Resultatet er at arbeidsledigheten har skutt i været og en følelse av maktesløshet og fremtidsapati har bitt seg fast i Sør-Europa. Dette er en analyse selv Emmanuel Macron er enig i: «Tysklands store budsjett – og handelsoverskudd er ubalanser som risikerer å destabilisere eurosonen,» argumenterer den franske presidenten.
Videre, Merkels regjering oppfordret i stor grad til masseinnvandring til Europa av hovedsakelige muslimske flyktninger og migranter gjennom sin åpne–dør politikk da migrasjonskrisen herjet som verst – imot majoriteten av Europas borgere sine ønsker. Dette kontroversielle politiske valget har blant annet blitt ansett som en utløsende faktor for Brexit og fremskyndet fremveksten av anti-europeiske partier over hele kontinentet.
Trumps presidentskap er opplagt ikke det tyske idealister ønsker seg, men de skal likevel være forsiktige med å fordømme Trumps USA ved enhver anledning. Det er slik retorikk som bidrar til å undergrave den vestlige alliansen ytterligere. Trump er nå den mest populære presidenten blant republikanere i moderne tid (med unntak av G.W. Bush i etterkant av 9/11). Ønsker virkelig den tyske regjeringen å ha et langvarig antagonistisk forhold til det amerikanske republikanske partiet?
Pragmatikk? Ja, takk!
Pragmatikk er en nødvendighet i politikken. Tysklands regjering må forstå at selv om deres politikk har gode hensikter, virker den splittende og undergraver det europeiske og vestlige samholdet. Tider forandrer seg, og Tyskland må forandre seg med dem. I en verden hvor vestens relative makt synker stadig, må første prioritet være å holde alliansen samlet – spesielt når stormen blåser som verst. Litt mer pragmatikk og litt mindre dogmatikk hadde vært en god start, Tyskland.