Forfatter og journalist Lars Akerhaug, som blant annet skriver for Minerva, og samarbeider med Sylvi Listhaug i arbeidet med hennes biografi, skriver i en kronikk for Medier24 om norske journalisters forskrekkelse i møte alternative, konservative medier.
Akerhaug kritiserer gammelmediene for sin manglende dekning av Grande-saken, og den lange tiden det tok før noen av de etablerte mediene rapporterte om rapperen Kavehs antisemittiske kommentarer. Han mener at journalistene ikke gjør jobben sin, og at nye alternativer til gammelmediene er nødvendige.
I sin tekst påpeker Akerhaug dessuten at Klassekampen oppstod i en tid med kraftig overvekt av borgerlige, høyreorienterte nyhetsformidlere, som et alternativ for de venstreorienterte i landet. I dag mener han at dette er snudd på hodet, og at det er nok av alternativer for venstreorienterte lesere i alternative medier. Akerhaug sier til Resett at han ikke regner Aftenposten som en borgerlig avis.
– Jeg vil ikke kalle Aftenposten en borgerlig avis. Det er lenge siden vi hadde store, etablerte, konservative medier. Det har vi ikke hatt siden 90-tallet omtrent. Tidligere var Aftenposten en Høyreavis, og man hadde konservative medier som Morgenbladet. Enkelte av journalistene er fortsatt høyreorienterte, men generelt er ikke avisene borgerlige, i alle fall ikke på leder- og kommentarplass.
Akerhaug mener at den kraftige kritikken fra gammelmediene av nye medier som Resett og Document bærer preg av panikk.
– Mitt inntrykk er at kritikken har økt mens de nye, konservative mediene har vokst. Oppmerksomheten de etablerte mediene har viet de alternative mediene har økt og det er blitt mer negativt enn tidligere, sier Akerhaug, som nevner Medier24s kampanje mot Resett, der de forsøkte å få annonsører til å fjerne sine annonser hos Resett, som et eksempel på denne sterke motviljen.
– Dette var jo litt av bakteppet til at man etablerte faktisk.no, da de store mediene så at de ble utfordret. Mitt klare inntrykk er at man reagerer panisk fordi man frykter å miste hegemoni.
Akerhaug mener at de kraftige reaksjonene kommer fordi skribenter i de nye mediene ofte inntar politiske standpunktet de aller fleste journalister er uenige i, samt at de nye mediene oppfattes som aktivistiske i sin fremtoning.
– Det kan kjennes uvant for journalister som opplever seg selv som nøytrale og objektive.
Ikke bare et spørsmål om innvandring
– Dreier det seg ikke egentlig aller mest om et markant skille i syn på innvandring, flerkultur og nasjonalisme, snarere enn en tradisjonell høyre-venstre dikotomi?
– Andre problemstillinger er blitt viktigere for mange nordmenn i de senere år, enn rene økonomiske spørsmål. Dette kan jo ha sammenheng med at Norge har en solid økonomi, også er det mange som er blitt opptatte av innvandring. Både de som er innvandringsliberale og de som er kritiserer dette mener jo at det er en veldig viktig sak. Det handler også om andre spørsmål, som for eksempel bilpolitikken, der Jarle Aabø og hans Ja til bilen i Oslo er blitt et alternativ. Det er blitt lettere å etablere slike medier, når mange lesere er opptatte av en sak, sier Akerhaug.
Han skriver i sin kronikk at Resett med fordel kunne ha innhentet kommentarer fra offisielt hold når det refereres til anonyme kilder i politiet. Imidlertid er han enig i at det er hensiktsmessig å benytte anonyme kilder for å belyse problemstillinger. Sett i lys av den siste tidens debatt om en politiledelse som har lagt lokk på store utfordringer, særlig koblet til organisert kriminalitet, kan anonyme kilder være til hjelp hva gjelder å belyse situasjoner som ikke fremkommer i offisielle uttalelser.
– Det er ikke problematisk å benytte anonyme kilder. Medier gjør dette hele tiden. Det er helt vanlig for eksempel i begynnelsen på straffesaker. Men, jeg ser ofte saker i de nye, konservative mediene der jeg mener man kunne gått noen runder til før man publiserte sakene. Resett, Document og HRS begynner vel å skjerpe seg litt på dette, og disse rutinene vil komme bedre på plass når man er blitt mer etablerte, antar Akerhaug.
– Du skiller mellom egen saklige kritikk av eksempelvis Hege Storhaug og det du kaller brunsverting. Hva er forskjellen?
– Har kritisert henne flere ganger, men jeg har ikke tillagt henne motiver eller fremstilt henne som rasist. Jeg har sagt at hun overdriver og er unyansert. Så er hun kanskje uenig i det, og det er greit. Alle må vi tåle kritikk, men det er helt klart at Storhaug har vært gjenstand for en del usaklig kritikk.