Ingen vet nøyaktig hva det betyr. Men forslaget om «regionale ilandstigningsplattformer» er i ferd med å få en nøkkelrolle i krangelen om EUs asylpolitikk.
– Vi fikk dette forslaget for en uke siden. Men det er altfor uklart til at vi kan ta stilling til det, sier Sveriges EU-minister Ann Linde.
Hun har mange spørsmål til EUs forslag om å utvikle regionale ilandstigningsplattformer.
Tanken har vært at stats- og regjeringssjefene skal gi sin velsignelse til planen allerede på EUs toppmøte på torsdag. Men så langt er det få som makter å forklare nøyaktig hva innholdet i planen er.
– Det er en ordning, et samarbeid mellom land, sier en EU-kilde litt oppgitt til NTB.
– Det gir ikke mening å kalle det plattformer. Det får det til å høres ut som en flytende planke. Det er ikke snakk om fysiske plattformer til havs.
Det EU er ute etter, er et system for å ta hånd om flyktninger og migranter som plukkes opp i Middelhavet.
Opprinnelig skal ideen ha kommet fra FN-systemet. Der foreslo man å utvikle noe à la den ordningen som ble tatt i bruk under krisen med det såkalte båtfolket i Sørøst-Asia på 1970-tallet.
Det var først i forrige uke, da forslaget ble skrevet inn i et tidlig utkast til slutterklæring fra EU-toppmøtet, at begrepet plattform kom inn i bildet.
Det skapte betydelig forvirring i Brussel.
– Det er blitt veldig tydelig at folk bruker disse begrepene uten å forstå helt hva de betyr, sier EU-kommisjonens talsperson Margaritis Schinas.
Grunntanken i forslaget fra FNs side er at det å tilby noen en trygg havn ikke automatisk skal bety at man også blir sittende igjen med ansvaret for dem.
I stedet skal flere land samarbeide i regionale nettverk, slik at flyktninger og migranter som plukkes opp i Middelhavet, kan settes i land ett sted, men så fraktes videre til mottak i andre land for videre oppfølging.
Det kan skje på begge sider av Middelhavet, påpekes det.
Men de som settes i land på europeisk side, skal bli der. Det er ikke aktuelt å la folk gå i land i EU først og så sende dem til mottak i Nord-Afrika.
På europeisk side vil ordningen bety at andre EU-land overtar ansvaret for en del av menneskene som i dag settes i land i kyststater som Hellas, Italia og Spania.
Spesielt Italia har ivret for dette.
Men lenger nord i EU er appetitten svært begrenset for nye ordninger med omfordeling av asylsøkere.
Den andre delen av planen handler om tettere samarbeid med land i Nord-Afrika for å få på plass et mer omfattende mottakssystem der.
I virkeligheten er systemet delvis på plass allerede.
EU samarbeider for eksempel tett med kystvakten i Libya, som bare siden nyttår har plukket opp nærmere 9.500 flyktninger og migranter i Middelhavet og ført dem tilbake til libysk havn, for så å internere dem.
Nå vurderer EU å gi innsatsen en kraftig pengeinnsprøytning. Samtidig skal FN få en større rolle enn før. Men alt skal skje i samsvar med folkeretten, understreker EU-kommisjonen. EU skal ikke betale for Guantanamo-aktige fengsler eller svarte hull.
Linde er likevel ikke overbevist. Hun mener planen virker risikabel.
– Men vi kan ikke gjøre mer enn å stille spørsmål. Hva er dette egentlig?
(©NTB)