Resett møter en mann vi har valgt å kalle «Erik», som er etnisk norsk og vokste opp i Groruddalen. Han er i begynnelsen av trettiårene, og bekrefter med sin historie at dagens situasjon med voldelige ungdomsgjenger på østkanten ikke er noe nytt. Også under hans oppvekst skapte de innvandrede klankulturene trøbbel i Groruddalen, og utsatte andre ungdommer for trusler, ran og grov vold.
«Erik» virker både selvsikker og anspent på samme tid, og forteller Resett at volden han ble utsatt for under oppveksten har gjort at han alltid er parat, «på alerten», klar til kamp dersom noe skulle skje.
– Volden begynte rundt tusenårsskiftet, rundt 1999-2000, også gikk det ganske heftig for seg frem til 2003, da jeg begynte på videregående. De siste årene på barneskolen og ungdomsskolen var det mye. Jeg ble ranet, slått ned og overfalt. I løpet av en periode på fire år ble jeg utsatt for et ti-tyvetalls voldsepisoder.
Rasistiske angrep på innvandrerungdom utført at norske ungdommer får naturligvis oppmerksomhet i norske medier. Men, etniske nordmenn utsettes også for målrettet vold og mobbing fra ikke-vestlige innvandrergjenger. «Erik» er blitt utsatt for målrettede trusler og grov vold fra innvandrerungdom gjennom oppveksten, og har utviklet posttraumatisk stress som et resultat av dette. Mange etnisk norske gutter som er vokst opp i innvandrertette strøk på Oslos østkant opplever det samme.
Erik har diagnosen PTSD og går jevnlig til psykolog, men han er i jobb og mestrer livet på en ok måte.
– Mine venner med innvandrerbakgrunn bad meg ofte om å gå sammen med dem, så jeg skulle unngå å få juling. Det var nemlig tryggere for etnisk norske gutter å bli sett med innvandrere. Da kunne bråkmakerne heller ikke påstå at man brukte vold fordi nordmannen var rasistisk.
«Erik» beskriver et vanlig forekommende mønster i interaksjonen mellom de voldelige ungdomsgjengene og deres utvalgte ofre.
– Klassikeren er at du går nedover gaten som etnisk norsk gutt, og møter en gjeng. Om du ser dem i øynene på en «gal måte», ikke hilser, eller det kan være at man går rak i ryggen. Da viser man ikke dem respekt. Da blir du kanskje først truet til å stjele røyk eller brus på butikken. Ellers får du knyttneveslag. De kan be om å «låne» telefonen din, og bruker den til å ringe med til kontantkortet er tomt. Sier du noe «feil» blir du slått ned. Det er i varierende grad norske gutter opplever dette på østkanten. Det er jo veldig segregert, også på Stovner. Man har hussoner og blokksoner. I boligfeltene med hus lever det mange nordmenn, og i blokkene bor utlendingene, og de har hver sine skoler, forteller «Erik».
Videre skildrer han for Resett flere av voldsepisodene han selv ha vært utsatt for på Stovner.
– En gang da jeg var 12 år og gikk gatelangs med en jente jeg syntes var søt, kom vi forbi tre gutter, av pakistansk og somalisk herkomst. Dette er et typisk eksempel. De snakket til oss, sa «hei, hva skjer?», og spurte om å få låne telefon, hvorpå jeg ikke turte å si jeg hadde en men løy og sa at jeg ikke hadde telefon. Etter kort tid ringte telefonen tilfeldig. «Du skjønner at du fortjener slag nå?», sa de, før de holdt meg fast og slo meg. De tre sa til jenta at de ikke ville slutte å slå før hun begynte å le.
– En annen gang, på en hjemmefest med mange ungdommer. Utpå kvelden ble jeg bedt om å komme ut i hagen. Jeg gikk ut og oppdaget 10 til 15 gutter. De anklaget meg for å være respektløs og jeg ble skjelt ut, hvorpå slagene begynte å hagle. Når jeg var nede, startet sparkene. Etter en stund ble jeg dratt ut av en som grep inn. Jeg trodde det da var over og gikk hjem. På veien blir jeg innhentet av en som løper etter meg. En norsk-pakistaner, med en ishakke og en batangakniv. Jeg ble dyttet opp mot en garasjeport, fikk ishakken på den ene siden av halsen, og kniven på den andre, i et saksegrep. «Vil du dø nå?», spurte pakistaneren. Og «ikke gå til politiet». Han holdt meg slik en stund før jeg fikk gå.
– Reagerte ikke foreldrene dine på all volden du ble utsatt for?
– Jo, foreldrene mine ble redde. Mamma ville flytte til Nord-Norge, der hun har slekt. Men ikke min far, så vi gikk til politiet, som startet megling. De påbegynte en samtalerunde. Jeg husker at jeg satt på stasjonen og så at de forskjellige guttene ble tatt inn for samtaler. Flere av guttene som slo meg i den hagen og på gata var der. Noen av foreldrene stilte opp, men for pakistanerne var det ofte brødrene som troppet opp. Dette var kjente gangstere fra lokalmiljøet.
«Erik» opplevde at politiet snarere enn å se ham som et offer for vold og rasistisk mobbing, så ham som en likeverdig deltaker i en konflikt. De klarte ikke å løse hans problemer, snarere tvert imot. Politiets innblanding fikk konsekvenser for «Erik».
– Jeg var på fest i en leilighet i Tante Ulrikkes vei, da jeg ble dratt ut i gangen og dyttet ned trappen i tredje etasje. På bunnen av trappen ble jeg dyttet inn i en ring og fikk juling av fem stykker. Dette var andre gutter enn de som hadde vært involvert før, slik at det ikke ble en åpenbar hevnaksjon. De stod rundt meg og snakket urdu. Jeg skjønte ingenting, og det er jo litt ekstra skremmende, forteller han.
Alene med problemene
Han forteller videre at han fra da av stengte seg inne. Han snakket ikke med politiet på 15 år, og han sluttet å fortelle foreldrene sine om volden. «Erik» sier at han begynte å forakte metodene norske foreldre lærer sine barn å løse konflikter på. Norske foreldre lærer barn å løse konflikter med ord, mens ikke-vestlige foreldre ofte er de som lærer barna sine å slåss uten nåde.
– Snakk med en voksen, ikke slå, løs problemer med ord. Det er mantraet norske foreldre lærer barna sine om konfliktløsning. Det gir deg et handikap på gata på østkanten. Alle jeg kjenner med muslimsk bakgrunn har blitt slått hjemme siden de var små. De lærer seg å slåss på en brutal måte fra de er barn. Selv om du som norsk gutt lærer deg å slåss i 12-årsalderen har du ikke en sjanse. De lager kebab av deg, sier «Erik».
Den typiske norske metoden å løse konflikter på, virker servil og svak sammenlignet med den brutale justisen blant ikke-vestlige innvandrergutter. «Erik» mener at dette avler en forakt for norsk kultur blant norske gutter. I tillegg blir man raskt mistenkeliggjort dersom man er i konflikt med innvandrergjengene, som om man var rasist.
– Man får gjerne høre ting som «Åja, du er en sånn en du», om man har vært i en konflikt med innvandrergjeng. Jeg prøvde jo også å si ifra til politikerne. Jeg prøvde å snakke med AUF om dette, og advarte mot at gjengproblematikken kom til å eskalere. Men, de ville ikke høre, sier «Erik».
Han sier at de yngre løpeguttene i gangstermiljøet gjerne slår uprovosert. Dette for å vise de eldre i miljøet at de er «verdige», skruppelløse nok til å være med i gjengen.
– Løpeguttene må tøffe seg for å stige i gradene i gangstermiljøet. Du må vise at du er gærn. Da er det greit å slå en gutt som meg. Men det vondeste var ikke at det skjedde. Det verste var å få skylden, å ikke bli trodd, og å bli mistenkeliggjort, sier østkantgutten «Erik» avslutningsvis.