Statsminister Erna Solberg ønsker at Norge skal ta del i en felleseuropeisk fordeling av flyktninger gjennom den mye omtalte asylavtalen i EU. «Vi må være solidariske» er mantraet til statsministeren, Solbergs versjon av «Wir schaffen das». Fremskrittspartiets velgere, tillitsvalgte og folkevalgte lokalt og regionalt – grasrota i partiet – forventer at partiets ledelse setter foten ned i denne saken.
Alt annet enn et klart og tydelig nei fra FrP vil undergrave det vi har jobbet for i vår absolutt viktigste sak: innvandring. Spørsmålet om flere flyktninger til Norge er et spørsmål om å være eller ikke å være et troverdig og stort parti i saken hvor avstanden mellom de norske partiene er størst, og hvor Fremskrittspartiet historisk har skilt seg ut blant alle de andre partiene.
Fremskrittspartiets deltagelse i regjering mener jeg har vært helt riktig, og det har vært en stor suksess. Spesielt i forrige stortingsperiode, fra 2013-2017 i regjeringssamarbeid med Høyre. Partiets velgere skjønte at det ikke var mulig å få fullt gjennomslag for mange viktige saker med 15-16 prosent av stemmene. Man var forberedt på mange skuffelser, og at kameler ofte ble servert – både til frokost, lunch og middag.
De første årene av FrPs liv i regjering har vært preget av pågangsmot, nytenking, engasjement og entusiasme, men nå synes mye av dette å være borte. Ikke fordi Siv Jensen, Ketil Solvik-Olsen og alle de andre dyktige statsrådene våre ikke leverer. Nei, årsaken er en helt annen: Venstres inntog i regjeringen. Venstre skulle ikke inn for å demme opp for FrP i regjering, men det er akkurat det de har klart.
Jeg mener at så lenge Fremskrittspartiet leverer i innvandringspolitikken, er det helt utrolig hvor mye tålmodighet våre tillits – og folkevalgte, og velgerne – for den saks skyld, har innfunnet seg med å måtte smøre seg med. Helt til nå.
I land etter land i Europa er det én sak som dominerer nyhetsbildet og det politiske ordskiftet: innvandring. Det er ingen andre saker som opptar folk mer, og som er så viktig for Europas fremtid som innvandring. Jeg mener også at det samme er tilfellet i Norge, noe vi også så ved sist valg.
Hele Europa så de alvorlige konsekvensene av en løssluppen innvandringspolitikk i hvitøyet høsten 2015. Problemene som har kommet i kjølvannet til den såkalte «flyktningkrisen» har også bidratt til å befeste inntrykket. Utviklingen i Sverige er et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå. Derfor er det ingen i Norge eller Europa som snakker om at vi må «åpne våre hjerter». Så langt ser det ut til at det eneste unntaket er Tysklands forbundskansler, Angela Merkel. Og ja, Norges statsminister, Erna Solberg.
Derfor er det viktig at Fremskrittspartiets ledelse fanger opp signalene som kommer fra grasrota over hele landet. Dersom vi skal beholde den troverdigheten vi har bygget opp i innvandrings- og integreringspolitikken, og som har kostet våre folke- og tillitsvalgte mye å forsvare, må Fremskrittspartiet si nei til flere såkalte flyktninger fra andre EU-land.
Å true med regjeringskrise fra tid til annen er hverken konstruktivt eller ønskelig. Men om man skal gjøre det én gang, er dette rette tidspunkt. Hvis ikke, står Norge igjen uten et troverdig innvandringskritisk parti.