Nylig ble en bonde frikjent fra en anklage om å ulovlig ha hjulpet 200 immigranter inn i Frankrike via Italia. Frikjennelsen ble basert på en påstand om den franske verdien fraternité, og retten påstod at bonden bare hadde revitalisert det erkefranske brorskapsprinsipp.
Er det nå slik at selverklærte humanistiske frankere kan påberope seg brorskap med verden – verden som sådan? At Frankrikes grenser i dette øyeblikk, for alle praktiske formål vedrørende immigrasjon, er opphørt med å eksistere? At Frankrike nå erklærer at resten av verden fra nå er å betrakte som velkomne?
Det kan se slik ut. Hvis brorskap er slik en genuint fransk verdi, så må alle franskmenn kunne påberope seg den. Hvis denne verdien gjør det lovlig å hjelpe tilfeldige mennesker inn i landet, og slik kun basert på hvem tilfeldige frankere personlig mener bør få inntrede til riket, så burde den gjelde alle franske statsborgere i kraft av deres franske statsborgerskap. Hva mer er, brorskapsverdien synes dermed å overstyre alle tidligere bestemmelser som regulerte innvandringen til landet.
Den franske stat melder altså ut at den intet kan stille opp mot fraternité. Som de fleste i dag vet og erkjenner har Frankrike allerede i tiår hatt en svært liberal innvandringspolitikk, ofte begrunnet i påstander om koloniale skyldforhold; nå har landet sprengt alle sine grenser. Utlegningen av brorskapsbegrepet som genuint fransk og som værende akutt nødvendig betyr nå at hva som helst og hvem som helst er fransk. Alle er potensielt franske. «Fordi» fraternité er fransk. Og «fordi» fraternité forstås som grenseløshet, som en slags kjærlighet uten grenser og vilkår.
Inntil nå har man for slike lovovertredelser blitt straffet med opptil 5 års fengsel og bøter på 30.000 euro.
Laurence Blisson, fra Syndicat de la Magistrature, uttaler: “It’s the first time that this principal has been recognised as such by a supreme jurisdiction, that is to say the freedom to help a person, without having to worry about whether he/she is illegally in France. It’s the first time this is being recognised as a constitutional right.” (Kilde her.)
Mangt kan, og bør, sies om franske eliters trang etter å utslette landet som gav dem alt. (Det samme gjelder åpenbart de to andre av Europas maktpolitiske treenighetsakse, England og Tyskland.) Jeg vil her bare fokusere den nærmest groteske uvitenhet som får rå omkring humanisme, kjærlighet, omtanke, solidaritet og liknende begreper.
Den slovenske filosof Slavoj Zizek har uttalt at kjærligheten egentlig er en relativt ond størrelse. (Se her.) Zizek påpeker noe som vi alle burde tenke nøye i gjennom: kjærlighet er i realiteten en svært eksklusiv praksis, du velger den ene – på bekostning av, bokstavelig talt, alle andre. Ingen (som ikke har psykologiske problemer) ville med hånden på hjertet erklære at de elsket alle andres barn like meget som sine egne. Ingen lever ut dette i praksis. Og når dere velger kjæledyr til hjemmet; dere velger akkurat dette ene dyret. Alle andre fravelges.
Slik er kjærligheten. Den er svært inkluderende for den det gjelder, men bare denne. Den er, slik sett, «ond.» Det onde består i alt og alle som du beregnende med viten og vilje utelater fra din personlige kjærlighet. Den er ekstremt ubalansert, ekstremt voldelig. Kjærligheten er i sin natur ekskluderende. Den er «n-1,» n minus 1, dvs. absolutt alle (n) fravelges – minus denne ene person du legger din elsk på. Slik er vi bygget for å sikre overlevelsen. Dette gjelder for alle våre kjærlighetsrelasjoner, det være seg til livsledsager, barn eller venner.
Når man åpner kjærligheten for alt og alle, dør kjærligheten – og vi.