I min forrige kronikk skrev jeg om falske flyktninger, og at de ikke bare besto av muslimer. Falske flyktninger kommer fra ulike land og har ulike religioner. I denne kronikken vil jeg skrive om de flyktninger og innvandrere som bor i Norge og hvordan de sponser våpenkjøp til militante grupper i sine hjemland. Mange av dem oppgir at de «ikke kan sende barna på sommer ferie eller sommer aktiviteter fordi de ikke har penger».
Denne gruppen danner en «fattig klasse» som bekymrer våre politikere. Men er de virkelig fattige på penger eller skyldes «fattigdommen» et kulturelt anliggende? Forståelsen av begrepet «fattige, og fattigdom» er kulturelt betinget.
Det som kalles fattig i Norge, ville holdt til kongelig standard i mange andre land. Det å ha tak over hodet, mat, tilgang til sykehus og ikke minst eie en brukt bil, anses som rikdom mange steder. Men i Norge er situasjonen annerledes. Der får man dekket de grunnleggende behovene uansett gjennom velferdssamfunnet, og det er mye fokus på barna. Her kan man gi barna mulighet til ulike former for fritidsaktiviteter. Alt fra ulike sportsarrangementer, klasse turer, sommer ferier, bursdagsfeiringer, sykkelturer og opplæring i ulike ting som for eksempel musikk, kunst og språk.
I mange andre land er det viktigste at barna har klær og får mat. Når de flytter til Norge lever de på samme måte. De pengene som skal brukes på barna går istedenfor i lomma til faren. Uansett hvor høy barnetrygden, barnestønaden eller andre økonomiske støtteordninger er, så kommer ikke disse pengene barna tilgode.
Jeg vil her komme med et eksempel på hvordan penger blir samlet inn og hva de går til.
For en stund siden ble jeg invitert med på fest av en venninne. Det skulle være rundt hundre norsk-afrikanere tilstede. De kom i sine nasjonale klær, hadde pyntet seg og hadde med mat som ble satt på bordet. Alle var spente fordi lederen for frigjøringsorganisasjonen som de var medlemmer av, kom på besøk fra USA.
Det ble revolusjonære og varme foredrag om frigjøring av landet deres, om diktatoren og om hvor forferdelig regimet er. Atmosfæren var oppstemt og intens. Da lederen kom på scenen reiste alle seg og klappet. Noen holdt hånden foran munnen og hylte, mens andre igjen hadde tårer i øynene. Så ble det sendt en kurv rundt som straks blir fylt av norske sedler. Navnet på de som gir og summen blir lest opp høyt for hele forsamlingen. Gjestene konkurrerer med hverandre om å gi mest mulig penger. Den som gir den høyeste summen, får mulighet til å bli tatt bilde av sammen med lederen og i tillegg et malt bilde av lederen med frigjøringsflagget.
Den totale innsamlede summen kom på 350.000 norske kroner. Alt samlet fra «fattige flyktninger» på en halv time. Under en annen tilsvarende samling noe tidligere, kom det inn 110 000 kroner. Hvor kommer disse pengene fra? Hvor mange av de som er tilstede på disse samlingene kan snakke norsk eller har en jobb i Norge? Jeg overlater til leseren å trekke sine egne konklusjoner. Men hva går disse pengene til? Går de til å bygge skoler i dette landet kanskje? Nei. Går pengene til barnehjem? Nei igjen.
Pengene går til kjøp av våpen og militært utstyr til en militant gruppe som har base i nabolandet og som krysser grensen til opprinnelses landet for å drive krig og skap uro. De dreper uskyldige folk bare fordi de er ansatt i offentlig sektor eller også dreper de tilfeldige for å skape uro og dermed svekke regjeringen. Bønder som ikke vil samarbeide med dem, drepes også. De «fattige flyktningene» bidrar altså bare til mer krig og uro i sine hjemland. Det hjelper ikke med økt barnetrygd og andre økonomiske støtteordninger, så lenge pengene går til våpen for revolusjonære grupperinger i hjemlandene og ikke til barna deres som nå bor i Norge.
Spørsmålet er om alle hadde kastet like mye penger i kurven om de hadde måttet jobbe og slite hardt for pengene sine.