De fleste erkjenner at Norge i 2018 er et land i endring. Til glede for noen og til ergrelse for andre. Det etnografiske landskapet har på forholdsvis kort tid endret seg drastisk. Eksotisk og velkomment, vil noen si, mens andre betegner endringen som et angrep på det norske samfunnet.
For de som har levd en stund har det politiske landskapet i hovedsak vært definert som en høyre/venstre-akse. Sakte men sikkert har det norske samfunnet utviklet seg i en slags stabil politisk harmoni og konsensus, som har avgjort hvordan de store og viktige sakene for landet har blitt planlagt og gjennomført i en forholdsvis god tone mellom frontene på Stortinget. Det er dette som har vært den norske måten, og det som har definert Norge og er en vanlig forklaring når vi nordmenn skal betegne Norge til utlendinger, som ofte hoderystende og i lett undring finner oss noe eksentriske.
Frontene
Men nå har den saktemalende norske samfunnsmøllen fått sand i maskineriet da inntoget av andre aksebegreper så som globalisme, liberalisme og nasjonalisme har entret podiet i et stadig mer polarisert norskt samfunn.
Det som kanskje var utenkelig få år tilbake er nå et faktum da folk på tverrs av de tradisjonelle politiske plattformene har funnet sammen under andre ideologiske paraplyer. Den tradisjonelle forskjellen mellom de politiske partiene utviskes og forskjellen preges i større grad av at debatten nå dreier seg om å endre de kulturelle tradisjonene der mange oppfatter det som at det norske må vike for det fremmedkulturelle.
Samtidig utfordres norske lover og regler av bindinger, som diverse norske regjeringer har gjort, til forskjellige konvensjoner og rettsapparater kontrollert av EU og FN. Mange spør seg hvordan den norske grunnloven kan bli fullstendig ignorert eller tolkes dit hen at utenlandske lover står over Norges lover og avgjørelser i norsk høyesterett. Dette synes å være problematisk for store deler av befolkningen som i klart flertall er i mot EU og en stor andel som er mer enn bare skeptiske til EØS. På tross av murringen blant folket velger styrende politikerne å overse dette i en slags «vi vet bedre» holdning.
Endringene
Det mest synlige beviset på at Norge er i en etnografisk endring er at en i økende grad ser folk uten typisk norske framtoning. Dette gjelder spesielt i byene som da blir uttalt å ha kosmopolitiske trekk, som om det skulle være en anerkjent målsetning i seg selv. Men også på landsbygda ser vi at det å være norsk ikke lenger er ensbetydende med å være «blond og blåøyd».
Men, for det «tolerante» Norge, er nok den iøynefallende forskjellen det enkleste å akseptere og integrere. Langt større utfordringer er det når fremmedkulturelle tradisjoner, levemåter og religioner kolliderer front til front med det tradisjonelle norske samfunnet.
Med de reaksjonene og konfliktene vi allerede opplever mellom de ulike politiske og ideologiske grupperingene i landet er det på sin plass å erkjenne at Norge aldri var forberedt på den forandringen som har skjedd og som fortsatt finner sted. Hvis en skal tro kommentarer og uoffisielle avstemminger så er det store flertallet av folket dypt uenig i den innvandringspolitikken som Stortinget presser på innbyggerne.
Det store spørsmålet er når det kan reverseres, om det i det hele tatt kan reverseres. Det er det folket som bestemmer ved neste valg.