Hat og kjærlighet er nært forbundet. Det vet alle som har vært i et heftig forhold. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Hat er ikke det motsatte av kjærlighet. Likegyldighet er det motsatte av kjærlighet. Det vet alle som har blitt dumpet. Er det likegyldighet våre politikere ønsker seg av oss? Det ville i så fall ha gitt dem fritt spillerom.
Hat og netthat er de nye ordene nå som rasisme er i ferd med å miste brodden. Rasismebegrepet er blitt så utvannet at det nesten er religiøst. Ave Erna. Det verste ordet å få slengt etter seg er i ferd med å bli «hater». Politikere kommer til å fokusere så mye på «hat» at vi kan komme til å skamme oss hver gang vi føler et snev av ekte hat. Ordet blir snart ubrukelig for dramatikere; det vil transformeres til noe som er for politisk korrekt til å skape sann psykologi.
Du er ikke ond hvis du hater. Nei, du er menneskelig hvis du hater. Akkurat som når du elsker. Om du føler hat når du er sveket, forbigått eller behandlet dypt urettferdig, så er du ikke et monster. Det blir du bare om du gjør noe fysisk eller psykisk skadelig mot andre. Om du slår neven i bordet ditt så det brister, skriker i skogen eller kaster noe knuselig på kjellerveggen, så er det bare noe du må rydde opp neste dag. Du har skadet deg selv, ikke andre.
Det farlige med hatet er ikke at det eksisterer, men at det blir fortrengt. En helt naturlig respons på en urettferdig verden kan ikke skyves under teppet. Da må man ha soma, dopet som Aldous Huxley beskrev i «Brave new world». Hver gang man var i ubalanse var det bare å ta passe mengde soma, så ble alt bra igjen. I den virkelige verden må man snakke realistisk om ubalansen i seg selv. Håpe på forståelse for det som er sant, høre motargumenter mot det som er egen subjektiv distanse fra verden. Virkelig gode mennesker kan dra deg tilbake dit. Det er faktisk der du vil være.
En verden uten hat er en falsk verden. En verden der innspill i samfunnet møtes på ordentlig, der man kan snakke om realitetene, en slik verden kan muligens omforme hat til en felles energi. Dette såfremt hatet er fremkalt av misforståelser; en konsekvens av at vi sitter bak hvert vårt tastatur og bygger opp forestillinger om hverandre. Ok, hatet var ikke reelt, det var et fantasihat.
Men når politikerne prøver å bremse det naturlige med rasjoneringspolitikk anno 2018: Du får ikke uttrykke «hat» på nettet, når det er «urettferdig», så har de definert en verden man ikke føler seg hjemme i. Det er en oppskrift på potensielt hat. I hvert fall en oppskrift på politikerforakt.
Det at netthat skal slukkes med alle tilgjengelige ressurser, samtidig som grunnen til netthatet fortsetter utenfor vinduet, uten at det gjøres noe substansielt med det av politikerne, det er en voldtekt av befolkingens rettferdighetssans. At det sirkler helikoptre ukentlig i bydelen jeg bor i (med barn), samtidig som det ikke var ett j**** kopter å oppdrive da Breivik skjøt rundt seg, som i et dataspill, det er politikernes ansvar. De skjøv problemene under teppet. Men de vil ikke si unnskyld til oss som de skal tjene.
Ap trodde de var Norge. Derfor trodde de også at deres offisielle tanker ville fortsette å forme Norge. De trodde at de satt på Youngstorget og klekket ut den riktige måten å tenke på for hele Norges befolkning. Det var bare å stemme Ap. Som vanlig. Fordi de ble attakkert så må de ha blitt enda sikrere på at de hadde det riktige tankegodset. Det å være et offer gir deg raskt rett hos de fleste. Det er menneskelig å hjelpe. Men Ap så ikke hvem fienden var.
Ettertiden har vist at det å tro at «fienden» er en fjott med hybris, en som ikke ble tatt vare på av (Ap)foreldrene, en som strengt tatt burde ha blitt omplassert av barnevernet, en som ikke hadde en eneste selvstendig tanke i hodet, men som ctrl c – ctrl v-et godt over tusen sider han ikke forsto, er å skyve problemene foran seg. Det er å bruke ungdommen som skjold for en fremtid Ap heller ikke vil forstå.
Fienden er alltid mektig. Ikke en kopist. Det vet en dramatiker. Antagonisten må være (nesten) like sterk som protagonisten for at et drama skal føles reelt. På Utøya var Breivik suveren i det faenskapet hvor han laget et spill han behersket. Han var Satan. Men han er ikke/var ikke/vil aldri bli Aps virkelige fiende. Det er de selv som er det. Fordi de lyver for oss, og de lyver for seg selv.
Uten islam hadde Ap hatt enda færre stemmer. Meningsmålingene løfter seg ikke. I beste fall snakker vi 23 prosent. 80 prosent av innvandrere stemmer Ap. Det er grunn til å tro at Ap hadde sunket under 20 prosent uten dem. De er også i topposisjoner i partiet. Tajik og Hussaini og innvandringspolitisk talsmann. Ap, som Sveriges ekvivalent og mange flere i Europa kan glemme å vinne tilbake det de hadde av makt. Verden er forandret. Det er nok vondt for dem.
Valget i Sverige i september er et pensepunkt for hele Skandinavia. Kanskje Europa. Hatet mot Sverigedemokratene har vært stort. Assosiasjonen med dem har vært sosialt selvmord. Nå er de størst. Ikke fordi hatet har vunnet, men fordi folk har våget å dykke under den konstante, høylytte fordømmingen av tankene de prøvde å tenke med SMS på radio, aviser og Tv konstant skrikende. Selv Aschberg og Mellin, og da snakker vi ytterste venstre, behandlet Åkesson som et menneske under utspørringen i Almedalen i sommer. De venstreekstreme journalistene er passé. Jimmie så fremtiden for mange år siden.
At Frp ikke våger å bli seg selv igjen kan fort bli deres bane. Det er tre lange år til neste virkelige valg i Norge. Om Frp gjør det slett i kommunevalget, og alt tyder på det siden Siv er BFF med Erna og Trine, kan det trigge sannheten i befolkningen, slik føde en Norsk Jimmie Åkesson.
Men hvor er han eller hun? Det må være en realist. En som ikke hater, men som elsker det Norge kan være.
P.S. Jeg vet hvem «hen» er.