Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle foreslår utilslørt i en kommentar at Frp-politiker Steinar Langholm ikke er kvalifisert til å sitte som sorenskriver og dømme i norske rettssaler.
– Sørlandets nye sorenskriver er redd «muslimene blir i flertall og tar styringen i Norge». Er han da habil til å dømme nordmenn med en annen tro enn den lutherske? skriver Stanghelle.
Stanghelle starter ut med generelle betraktninger om at «den absolutte objektivitet er en seiglivet myte. For heller ikke dommere lever i et vakuum. De påvirkes av stemninger og fordommer vi på så forskjellige vis bærer med oss. Og av en skiftende samfunnstemperatur.»
Ja, det er naturligvis riktig. Men Stanghelle velger ikke å fokusere hvor som helst, eller å foreslå at ingen dermed kan være dommere fordi alle har sine subjektive oppfatninger. Det er de islamkritiske menneskene Stanghelle vil ha bort:
– Det er som aktiv leserbrevskribent Steinar Langholm har skapt debatt. Han har en fortid som lokalpolitiker for Frp i Stavanger, men viktigere er det at han har markert seg blant de mest islamfryktende. På den fløy som i sine mest marerittaktige øyeblikk ser for seg en islamsk maktovertagelse i Norge.
«Det interessante spørsmålet er om slike holdninger har noen betydning for dommergjerningen», skriver Aftenposten-redaktøren. «Styrker de tilliten til rettens upartisket? Eller betyr det svekkelse? Vil en nordmann fra landets muslimske minoritet føle seg ivaretatt på lik linje med en statskirkenordmann i en tingrett der den øverste lederen har tydeliggjort en slik voldsom aversjon mot det man selv tror på?»
Stanghelle tror nok han er lur ved å stille det hele som et spørsmål. Men det er åpenbart hva han her legger opp til. Frp-folk kan ikke dømme eller ta avgjørelser når det er muslimer på den andre siden av bordet. Det er den debatten Aftenposten ønsker å reise med Stanghelles kommentar.
Så hva er islam?
Kunne det for eksempel falle Stanghelle og Aftenposten inn å innta et kritisk blikk på muslimers skikkethet til å dømme ikke-muslimer, eller ta avgjørelse om trygdeytelser eller de utallige måtene en byråkrat kan bringe personlige meninger inn i saksbehandlingen av selv trivielle saker? Svaret er vel gitt.
Aftenposten virker å ha utstyrt seg med personell som overhodet ikke kan noen ting om islam eller om de fordommer og det nedlatende syn på nordmenn som forfektes i visse innvandrermiljøer. Ikke-muslimer er mindre verdt i Koranen og den islamske tradisjon. Man har et eget begrep på de ikke-troende – kafir. Mange av de norske tradisjonene, som å spise svin og holde hund regnes som skittent. Kan man tiltro muslimer å dømme i saker som har med familierett, voldtekt, hat-prat etc.?
Ja, man kan vel like godt spørre seg om mennesker som ikke er kritiske til islam og til økende innflytelse av islam er skikket til noen særlig ansvarsfulle jobber i Norge. Hva forteller manglende islam-skepsis om deres kritiske sans og nysgjerrighet? Klarer de overhodet å legge sammen to og to? Kan vi tiltro dem noen evne til å dømme i preventiv henseende?
I Stanghelles ånd stiller jeg det bare som spørsmål…
Først nazisme og nå islam
Det ligger langt inne å skulle gi dagens Aftenposten-stab noen forbindelse til den lefling med nazismen og Nasjonal Samling som avisen hadde under andre verdenskrig. Men spørsmålet er om det ikke faktisk har en viss relevans. I sin iver etter å gjøre bot for fortidens synder virker avisen å ha gått fra lefling med den ene totalitære ideologi (nazismen) til den andre (islam). I Aftenpostens naive verden tror de nok at en positiv innstilling til islam er det motsatte av nazisme.
Men det er feil. Nazisme og islam har mye til felles, og Hitler samarbeidet godt med flere islamske aktører.
Islam er i likhet med nazismen en totalitær ideologi, og Aftenposten har nok en gang gjort seg til talerør for dets inntog i Norge. Og ikke bare det. Her prøver de altså å innføre yrkesforbud for de som advarer mot det totalitære (islam). Mot de som ønsker et fritt, liberalt og likestilt Norge uten diskriminering basert på hvilken tro man har.
Det er nesten så man ikke tror det man leser fra redaktør Harald Stanghelle.