Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, kommer i en artikkel i samme avis med uvirkelige beskyldninger mot Resett.
– Tonen i deler av den norske samfunnsdebatten er mørk og dyster. Når hatet mot Arbeiderpartiet går over sine bredder i kommentarfeltene, kan man raskt få følelsen av å stirre ned i en avgrunn. Den sterke antipatien mot et enkelt parti tærer på klimaet i den norske samfunnsdebatten som en kreftsvulst. Og den er ondartet. Verst av alt; det historieløse og splittende tankegodset forpester og forgifter legitim debatt om innvandring, integrering og multikultur.
– I USA kan Clinton-haterne gå til Donald Trump. I Norge har Ap-haterne foreløpig ingen Trump å gå til, skriver Fjellheim.
Men så plasserer han «Ap-haterne» der han mener de finnes:
– I mellomtiden har nettstedene Resett og Document gitt dem et digitalt hjem, hvor de søker støtte for sine fordommer, uten motforestillinger. I stor grad handler dette om alarmisme, i tillegg til systematisk demonisering av innvandringsvennlige meningsmotstandere, med beskyldninger om landssvik og villet demontering av Norge.
Kommentar
Her stigmatiserer og karakteriserer Fjellheim en gruppe nordmenn på groveste vis. Han antar f. eks. at lesere av Resett og Document alle er på trygd. Han beskriver også disse menneskene som tilhørende et «rustbelte» ala noe av det han mener skjer i USA, hvor Clinton hatere søker seg til Donald Trump. I Norge mener han altså at de hatefulle på trygd finner et digitalt hjem hos Resett.
Den store mengden med innvandrere på trygd, leser neppe Resett, og er derfor unntatt fra Fjellheims «rustbelte». De er ikke hatefulle ovenfor AP og da er det ikke viktig om de er hatefulle ovenfor andre. En ikke bare merkelig tankegang, men som vi skal se, en farlig en også.
Fjellheim maler et bilde av «hatet» mot AP, som det eneste hatet som eksisterer i Norge. I hans verden er skyggelappene så lange og brede at han ikke ser sitt eget hat, sin egen ignoranse og sin egen stigmatisering. Som journalist med bakgrunn fra blant annet Dagbladet og NRK, er ikke dette direkte overraskende.
Når Fjellheim skriver om det han oppfatter som «vrangforestillingen om Ap som en fiendtlig sammensvergelse mot folkeviljen», så viser han med all tydelighet at han ikke bare har en virkelighetsoppfatning basert på hjernevask og fordommer, men at han i tillegg fornekter det åpenbare.
To ganger valgte Arbeiderpartiet å ikke lytte til det rådet folket avga i folkeavstemninger, og de vil derfor ikke ha flere folkeavstemninger om noe som helst. Å fortsette å gjemme seg bak ordet demokrati, når det ikke lenger er det AP driver med, eller å bruke arbeidere som en gruppe de er spesielt opptatt av, når de ikke lenger er det, gjør at folk har gjennomskuet hva dagens Arbeiderparti er – nemlig hyklere.
Forstår ikke Nordlys sin politiske redaktør dette?
Fjellheim fortsetter med å mer enn antyde at Resett er en av de digitaliserte kreftene som er med på å forsterke folks følelse av tap, sinne og utenforskap, mens de politiske partiene mangler strategier mot dette. Det formelig lyser offerrolle av artikkelen hans, og som vanlig er, avsluttes den med noen velvalgte ord om Utøya tragedien.
Det er trist og leit at Fjellheim og hans like ikke forstår at den som skaper dette hatet, denne uviljen mot Arbeiderpartiet spesielt og sosialismen generelt, er dem selv. Ved å skape et bilde av at det finnes kun en type hat, det mot dem selv, så virker det utelukkende som en katalysator på de som fra før følte ubehag ved denne type retorikk. Det er kun egne tilhengere som jubler.
Når Fjellheim etterlyser mekanismer for å hanskes med de som han omtaler som «i det brede rustbeltet», så vil en smule ydmykhet blandet med evnen til å lytte, være en god start. Følger han så opp med å la være å stigmatisere samt la fordommene sine ligge igjen i en skuff hjemme i sin egen mørke kjeller, ja, så gjør han i hvert fall ikke lenger selv det han beskylder lesere av Resett for å gjøre i vårt kommentatorfelt.
Det er fristende å tenke at Fjellheim burde gjøre det samme som den tidligere Senterparti-kjempen og nå nylig avdøde Johan J. Jakobsen kom i skade for å si på stortingets talerstol, da han skulle irettesette Høyres representant, Anders Talleraas, med et ordtak. Jakobsen blandet imidlertid to ordtak sammen, så han sa høyt og bestemt:
– Nå er det jammen på tide at representanten Talleraas stikker fingeren i seg selv!