Med jevne mellomrom kommer debatten om hva som er norsk kultur. De som forsøker å definere det norske blir fort latterliggjort av kulturrelativister. Disse menneskene bruker hovedsaklig to teknikker:
- De trekker frem noen få stikkord som «kjøttkaker» og «brunost» og forsøker å redusere det norske til disse få ordene – de påstår at ingen klarer å definere norsk kultur utover det
- Så trekkes det frem eksempler på alt vi har «importert» fra utlandet – som rosemaling fra Nederland og juletre fra England. På den måten bagatelliseres det meste som anses som norsk
For å ta det første: Mat er selvfølgelig en viktig del av kultur, selv om vi har lånt litt her og der. Men det forhindrer ikke at smalahove, brunost, mølje, sodd og lutefisk tilsammen er norsk mattradisjon. Lefse likeså. Og hvilket annet land i verden får du lompe rundt pølsen din (eller hot dog, som de sier i Bergen)? Selv om man kan spore pizza tilbake til Hellas, der de kalte det plakous, er det vel ingen som tenker på pizza som annet enn italiensk Og likevel ser vi på begrepet «lørdagspizza» som et veldig norsk fenomen. Så vi tar til oss nye ting og tilpasser oss, men gjør det til noe norsk. Når nordmenn samles ved vannkanten med reker og øl er det en tradisjon man ikke finner i så mange andre land. Og i hvilke andre land «koser» de seg?
Når det gjelder punkt 2 – alt som skulle være importert – må man kunne si at dette ikke engang er kulturrelativisme, det er kulturnihilsme. Hvis kultur er betinget av at et fenomen har oppstått originalt innen én enkelt kultur og ikke blitt eksportert, ja da er det ingen kulturer som kan defineres som selvstendige. Engelskmenn, franskmenn og tyskere har ingen kultur. Vi har tross alt alle lånt litt fra hverandre.
For å ta det grunnleggende: Kultur er summen av verdier og handlemønster blant den innfødte befolkningen. Kultur kan endres, for all del, men summen av det vi tenker og gjør i Norge er annerledes enn for eksempel i Sverige. Og det gjør det norske samfunnet unikt, akkurat som andre land har sine unike kulturer og sub-kulturer.
Ikke bare har vi våre tradisjoner, vi har også beriket det engelske språket. Ord som «get», «bag», «gate», «both», «same», «give», «take», og «want» er alle lånord fra Skandinavia.
Noe som mange kanskje ikke tenker over, er at demokrati og likestilling faktisk er meget norske kulturelementer. Mens resten av Europa baserte samfunnet på føydalisme, kunne nordmenn nyte stor grad av frihet og demokrati. I vikingtiden hadde frie menn ikke bare stemmerett, de kunne til og med avsette kongen på demokratisk vis. Kvinner kunne faktisk også stemme på tinget. Riktignok som stedfortreder for mannen i husholdningen, men likevel. Kvinnene hadde også arverett og de kunne be om skilsmisse på lik linje med mannen.
Selv om Hellas regnes som opphavet til demokratiet, er det det norske – og senere islandske – tinget som kan vise til de lengste tradisjonene som parlament. Det antikke greske demokratiet døde etterhvert hen, mens det norske/islandske har holdt stand frem til våre dager. Ikke noe er derfor mer norsk enn demokrati. Likeså likestilling. Kvinners sterke posisjon i et samfunn er noe som få kulturer kan vise til. Noe som også sees på som en norsk verdi, er individualisme, men allerede på 1950-tallet slo forskning fast at vi er temmelig konforme (Dehli & Imenes, 2007). Janteloven gjelder. Det er kanskje det som ligger bak kulturrelativistenes prat om at vår kultur ikke er bedre enn andres?
Jeg misliker at noen påstår at alle kulturer like mye verdt. Det finnes kulturer som inkluderer flerkoneri, barnebruder, kjønnslemlestelse, homofobi og halshugging. Er det noe vi ønsker i Norge? Er det like mye verdt som våre verdier?
Norsk kultur, som strekker seg godt over 1 000 år tilbake i tid, inneholder humanistiske elementer som få andre bare har lånt fra oss. Det er ting vi kan være stolte av. Jenny Klinge fra Senterpartiet var for ikke lenge siden i hardt vær fordi hun mente at de som setter sin religion høyere enn de humanistiske verdiene vi har Norge, står fritt til å flytte. Dette har hum måttet tåle kritikk for. Jeg synes det er et respektabelt synspunkt. At hun har blitt kritisert for sitt syn, er et tidstypisk tegn: Kulturrelativister som i toleransens navn aksepterer intolerante kulturelementer, elementer som i utgangspunktet er nordmenn fremmed.
Det beste av norsk kultur er noe vi kan være stolte over og bør kjempe for. Vi skal ikke tvinge våre verdier på folk utenfor Norges grenser, men innenfor våre grenser bør vi kunne ha rett til å si at her i vårt land gjelder norske verdier. Ferdig snakka. Hvis du ikke kan leve med det, så står man fritt til å følge «oppfordringen» til Jenny Klinge.