I forbindelse med Pride-paraden i Stockholm nylig uttalte statsminister Löfven at sosialdemokratene kommer til å gå til valg for å «stoppe nazismen».
– Nå tar vi kampen og holder om hverandre, var det emosjonelle budskapet fra den svenske statsministeren på Socialdemokratarnas officiella Twitterkanal 4. august 2018.
Sosialdemokratene ser nazi-spøkelser ved høylys dag. Men nå vet vi hva de selv har i bagasjen. Sverigedemokratenes film om det autoritære og rasistiske sosialdemokratiet, Ett folk, ett parti, har avdekket en fortid som ikke tåler dagslys, fordi den er så grotesk.
Mer kommer stadig frem. Stefan Löfvens morfar var aktiv nazist og jobbet på et trykkeri i en nazistisk avis. Hans mor var som ung med i den svenske nazibevegelsen, 17 år gammel.
I flere av nummer av «Den svenske nasjonalsocialisten» fra slutten av 30-tallet og begynnelsen på 40-tallet, sender morfaren hilsener i julenummeret med ordene «God Julehelg og et godt nytt kampår». Undertegnet «L. Löfven m familj».
– Det føles naturligvis ubehagelig til tross for at det handler om en person som jeg ikke har hatt noen relasjon til, sier Löfven om morfaren Ludvig til avisen Expressen. Og moren var tross alt svært ung.
Nå kan man selvsagt si at Stefan Löfven ikke kan lastes for familiens nazistiske fortid. Men poenget med å fortelle historien er at det virker underlig at en partileder og statsminister i våre dager, med slike røtter, både i familie og i partisammenheng, bruker så mye energi på å sette et tydelig rasist- og nazistempel på sine politiske motstandere, ikke minst på Sverigedemokratene, som ikke har noen fortid som kan knyttes til nazismen. Og dette skjer samtidig som skjelettene ramler ut av «Folkhemmets» mange skap.
Filmen som allerede er sett av flere hundretusen
Filmen «Ett folk ett parti» har vist at sosialdemokratene har en svært kompromitterende fortid, som opplagt kan defineres som «nazistisk». Rasehygienen var selve grunnlaget for det barbariske systemet som utviklet seg i Tyskland. Sosialdemokratene i Sverige gikk så langt at de faktisk ble et forbilde for tyske nazister innen «vitenskapen» rasebiologi.
Dette ble selve kjernen i det nazistiske systemet i Hitlers Tyskland. Definisjonen «underlegen den ariske rase» ble utviklet til en effektiv, industriell likvidering av jøder og andre minoriteter, og det kom aldri noen protester fra Sverige. Tvert i mot, det svenske kongehuset og den svenske regjeringen sendte mange oppmuntrende hilsener til Hitlers Tyskland. Mange i Sverige trodde og håpet at Hitler og nazismen skulle vinne krigen.
Sosialdemokratiet var tidlig ute med sin rasebiologi
Så tidlig som i 1909 ble det svenske selskapet for rasehygiene grunnlagt. «Statens institut för rasbiologi» (Rasbiologiska institutet, også forkortet SIFR) ble en realitet i Uppsala i 1922.
På 1920-tallet ble den såkalte «degenerasjonsfaren» et hett debattemne i Sverige. Mange uroet seg over at mennesker med «dårligere egenskaper» fikk flere barn enn mennesker med riktig økonomisk, sosial og kulturell bakgrunn, og at det svenske folket på sikt skulle få det som ble karakterisert som «dårlige egenskaper».
Fredag 13. mai 1921 får proposisjonen om å opprette «Statens institut för rasbiologi» støtte av flertallet i Riksdagen. Undertegnet blant andre av sosialdemokraten Hjalmar Branting, som var statsminister i Sverige i tre perioder: 1920, 1921–1923 og 1924–1925. Han ble belønnet med Nobels fredspris i 1921.
Det svenske instituttets første sjef var Herman Lundborg, sosialdemokrat, lege og rasebiolog fra Uppsala universitet. Han talte ofte og gjerne om om«raseblandingens degenererende effekter», og Lundborg hyllet Adolf Hitler. Hans tyske studievenner ble senere innflytelsesrike «eksperter» på rasehygiene i nazitidens Tyskland. Flere av Lundborgs metoder som ble utviklet i Sverige, kom senere til anvendelse av SS.
Lundborg ble utnevnt til hedersdoktor i Heidelberg i Tyskland i 1936. Boken «The racial characters of the Swedish nation» ble hans viktigste verk som rasetoretiker, et verk han mange år senere skulle bli beryktet for. Men Lundborgs «forskning» fikk et enormt gjennomslag i Sverige under hans tid. Han reiste rundt med en utstilling som demonstrerte rasetyper og ulike folkeslags typeutseender.
Under sosialdemokraten Lundborgs ledelse ble det gjennomført undersøkninger av 100 000 svensker. Denne «forskningen» ble presentert i 1926, og i en forkortet versjon ble den til en lærebok for gymnaset med tittelen «Svensk raskunnskap».
I sin bok «Rasbiologi och rashygien» (1914) skriver den svenske professoren: «Vårt folk har kanskje en renere germansk opprinnelse enn noe annet folk i verden. Utseendet vitner også om dette. Svensken er for det meste lang og velvokst, med blondt hår, høy panne og lyse øyne. Dessuten er han langskalle (dolikocefal).»
Etter 1939 var antropologen Bertil Lundman, også han fra Uppsala universitet, virksom på instituttet. Han skriver i 1939 i «Föreningen Heimdals årsbok» , side 26 og 27:
«Det er helt enkelt slik at nordiske stammer som utgjorde indoeuropeerne, forsto sin psykiske og fysiske overlegenhet, og ikke tolererte noen form for oppblanding.» Og videre:
«Et innslag av sigøynerblod, til og med selv sterkt utblandet, virker ofte helt forstyrrende på individenes moralske kvalitet (mindre dets intellektuelle)».
Det faktum at det nazistiske Tyskland var det eneste landet som steriliserte flere mennesker enn Sverige, bekrefter galskapen i det som foregikk.
I nyere tid fortsatte Sosialdemokratiet med «raskunnskap»
De statsministrene som fortsatte med steriliseringen i Sverige i nyere tid var først og fremst Per Albin Hansson og Tage Erlander. Men til og med Olof Palme støttet opp om instituttet og steriliseringen under sine syv første år som statsminister. Hans hatske karakteristikker av meningsmotstandere var gjerne «Satans mordere» og «Diktaturets kreatur». Men også Palme hadde en link til sosialdemokratiets rasehygieniske tid, selve opprinnelsen til nazismen.
Stefan Löfven har arvet sosialdemokratiets uhyggelige historie, og fomler med svar når han blir konfrontert med Folkhemmets mørkeste side. Men han insisterer fortsatt på at kampen mot nazismen er er den viktigste før valget.
Det interessante spørsmålet er, når innser svenskene at statsministeren er en stor bløffmaker?